I det mest ytterliggående scenarioet snakker vi om en vekst i ytelsene fra NAV på 90 milliarder i løpet av de neste drøye 40 åra. I den mest optimistiske varianten er ekstraregninga i forhold til dagens nivå på 22 milliarder.
Uansett hvor pila treffer mellom disse ytterpunktene, vil vi få alvorlige problemer med å betale gildet om vi ikke setter inn gode tiltak tidlig nok. Og det er ikke bare trygdeytelsene aleine som setter oss på prøve. Den samme utviklingen vil også sette helsebudsjettene under press.
Konklusjonen er gammel: Dette vil vi slite med å finansiere, og det går ikke 40 år før vi merker det. Allerede i løpet av de neste 10–20 årene begynner det å skrante om vi ikke klarer enten å kutte kostnader eller å øke inntektene slik at de mer enn kompenserer for fallende oljeinntekter.
Vi må belage oss på å gjøre begge deler. Og skal vi kutte kostnader, må vi bremse veksten i trygdekostnadene. Utgiftene til alderspensjon er den aller største utgiftsposten her. Deretter kommer uføretrygd, sjukepenger og arbeidsavklaringspenger – i den rekkefølgen.
Å kutte sterkt i nivået på ytelsene er ingen farbar veg. Derfor blir den eneste måten å kutte kostnader på altså at færre mottar slike ytelser. Sjukefraværet må ned, flere må i arbeid og vi må vente lenger med å pensjonere oss. Pensjonsreformen var en start på det siste, men ikke nok.
Velferdsmodellen ble ikke til ved en tilfeldighet, men er resultat av dristige valg i en tid med langt mindre økonomisk handlingsrom enn i dag. Nå er det på høy tid å ta debatten om hvilke valg vi må ta for å bevare den. Vi må våge å tenke nye tanker og innrømme at de gamle ikke lenger er gode nok.
Lar vi være, vil velferdsstaten gradvis avvikle seg av seg sjøl. Da snakker vi ikke lenger bare om enkelte trygdeytelser, men om å demontere selve solidaritetstanken som binder den nordiske samfunnsmodellen sammen.