Pillar kan ikkje erstatte menneskeleg kontakt

Når pasientar får vanedannande angst- og sovemedisin fordi sjukepleiarar opplever tidsnaud og ressursmangel, er det grunn til å reagere.

25 prosent av sjukepleiarane i ny undersøking, meiner det blir brukt for mykje angst- og sovemedisin på deira arbeidsplass. l  Foto: lustrasjonsfoto: Roger Engvik

Dei kan bli svikta av samfunnet dersom ingen passar på

Nyheter

Fagbladet Sykepleien har gjennomført ei undersøking der ein av tre sjukepleiarar har svart at dei har delt ut roande og angstdempande medikament på grunn av tidsnaud ein gong i månaden eller oftare. Spørsmåla vart sendt ut til 6.000 sjukepleiarar, og over 1.000 svarte. 26 prosent av deltakarane jobba i den somatiske spesialisthelsetenesta, 36 prosent i psykiatrisk spesialisthelseteneste og 32 prosent i kommunehelsetenesta.

25 prosent av sjukepleiarane meiner det blir brukt for mykje angst- og sovemedisin på deira arbeidsplass, og problemet ser ut til å vere størst på sjukeheimar og i den kommunale omsorgstenesta. Over halvparten av sjukepleiarane som deltok i undersøkinga meiner legane burde vere meir restriktive med å ordinere angst- og sovemedisin. På grunn av fare for å utvikle avhengnad, skal desse preparata brukast i lågast mogleg dosar, og over kortast mogleg tid.

Det er ei viktig undersøking Sykepleien har gjennomført, for dette handlar om omsorg for menneske i svært sårbare situasjonar. Dei kan bli svikta av samfunnet dersom ingen passar på, og dersom ingen varslar om kritikkverdige tilhøve. Sjukepleiarar fortel om smerta ved å måtte ty til medikament, når pasienten eigenleg treng ei hand å halde i eller nokon som har tid til å prate. Ein av dei omtalar det slik: «Det skjærer i sykepleierhjertet når man vet at miljøterapi hadde virket bedre (og er uten bivirkninger), men man må ty til beroligende- og sovemedisin på grunn av for lav grunnbemanning og for lav kompetanse hos personalet.»

Økonomiske ressursar er nødvendig, men det handlar også om haldningar og vilje til å finne løysingar. God pleie er meir enn sårstell og reine senger. Å vise respekt og empati kan gjere stor forskjell, utan at det kostar noko ekstra. Målet er at alle menneske skal ha god livskvalitet, trass i sjukdom og alderdom. Det krev innsats frå både politikarar, helsepersonell, pårørande og frivillige organisasjonar. Første steg for å skape endring, er at det blir sett søkelys på problemet.