Det sier Lene Buhl-Mortensen, til Sunnmørsposten. Hun snakker om søppeltetthet i havet.

Stort prosjekt

Forskere fra NGU, Kartverket og Havforskingsinstituttet har gått sammen om å kartlegge havbunnen i et stort prosjekt   – MAREANO – for å kartlegge havbunnen. Prosjektet er for øvrig finansiert med 100 millioner kroner årlig av staten.

– Jeg tror vi har kartlagt mer havbunn enn noen andre. Vi hjelp av flyere har vi kartlagt havbunnen. Vi har i alt 2000 videolengder på 700 meter hver, forteller  Buhl-Mortsensen.

Kartlegging Bunnkartleggingsprosjektet Mareano jobber bl.a. med å registrere søppel på havbunnen. Foto: MAREANO

– Vi har dokumentert spor av trål og forsøpling for å få en forståelse av sammensetningen av søppelet: tau, garn, vaiere osv., for å kunne si noe om mengden på ulike dyp og hva som dominerer når det gjelder fiskerirelatert søppel.

Godøya topper statistikken

– Den største søppelforekomsten ligger altså utenfor Mørekysten. Utenfor Godøya er søppeltettheten målt til 6857 enheter per kvadratkilometer. Snittet i Norge ligger på 230 enheter. I Europa er snittet ca. 200.

Den eneste som kan konkurrere med Godøyhavet er undervannscanyonen utenfor Lisboa. Der har man funnet en søppeltetthet på 6620 enheter per kvadratkilometer. Fortsatt er det lavere enn Godøyhavet, opplyser Buhl-Mortensen.

Eksempler: Eksempler på vanlig søppel funnet på havbunnen: A-C: plasthanske, garn som sitter fast i korallrev og trålwire, D: drikkekartong med plastfôring, E-G: plastpose, pakkebånd i korallrev og søppelsekk. Foto: MAREANO

Fishing for Litter

Bedrifta SALT i Lofoten vant i sin tid anbudet om ordninga Fishing for Litter som startet opp med pilotprosjekt i 2016 for å samle fiskeredskaper fiskerne fikk i bruket under fiske.

–Dette var et testprosjekt. Nå har regjeringa bestemt seg for å forlenge og gjøre dette til et permanent prosjekt, sier rådgiver i SALT, Erlend Standal, til Sunnmørsposten.

Gjennom Fishing for Litter fikk fiskebåtene store bager til å samle marint søppel når de opererte på sjøen og med fri leveranse i havnene. Tiltaket var frivillig. Fiskerne fikk ingen kompensasjon.

– Målet var å fjerne marint søppel, øke fiskernes bevissthet, monitorere regionale trender når det gjelder denne typen søppel og undersøke muligheten for gjenvinning, sier Standal.

Ni leveringssteder langs kysten

Første året var det bare mulig å levere søppel i tre havner: Ålesund, Tromsø og Egersund.

– I fjor kom det fem nye oppsamlingssteder: Hvaler, Karmøy, Austevoll, Måløy og Båtsfjord. I år åpnes det også ett i Lofoten, opplyser Standal.

I likhet med mange andre av forskerne på konferansen peker han på at den vanskeligste oppgaven nå handler om gjenvinning.–Det er også en utfordring at norske havner er veldig fragmenterte. I Danmark er de kontrollert av det offentlige, i Norge må man forholde seg til ulike parter. Det er ikke et problem, men en må finne løsninger for felles rammebetingelser.

Små båter mister mest

Doktorstipendiat ved NTNU, Paritosh Deshpande, har gått tettere på lokale fiskere.

– Vi intervjuet 112 fiskere og fant ut om reparasjonsmønsteret, avhending og hvilke typer redskaper som de mistet i havet.

90 prosent av de små båtene bruker billige redskap som de bruker stor skala: garn, line, teiner. Fiskerne bryr seg veldig om fiskegarna og ønsker ikke å miste dem. Men er været stygt, må de bare gi tapt.

Mens større fiskebåter, som bruker trål, snurrevad, ringnot, (som er dyrt), er forsiktige og reparerer hele tiden. Reparasjonskulturen er godt etablert for de store båtene. De mister ofte deler av en trål, sjelden hele trålen, og reparerer den. sier Deshpande.