En av klubbens medlemmer, som nesten opplevde stiftelsesåret, er evigunge Andor Kleven, populært kalt «Bobby». Og det Bobby ikke vet om roklubben, er ikke verdt å vite. Han er fylt 85 år, men er fortsatt aktiv roer, og har også mye av æren for de fremganger ålesundsroerne har hatt de siste 20–30 årene.

– Ikke glem å nevne «Bobby», han var veldig viktige for oss i starten av vår karriere, sier søskenparet Martin og Thea Helseth, som begge nå er i elitegruppa i roforbundet.

Nå har Bobby ansvaret for en del voksne damer, som har funnet gleden i det å ro. Han trener ei damegruppe som er fra 30 til rundt 55 år i alder, og sier han har det kjempekjekt sammen med jentene.

– Ikke glem at det var jentene i roklubben som sikret oss den første NM-tittelen. I 1958 vant juniorjentene våre junior-NM i firer innrigger, forteller han.

Startet i Søvikbua

Ifølge Bobby Kleven var den gamle Søvikbua, som lå omtrent der Kystverket holder til nå, det første klubbhuset til roklubben. Fiskebåtene som holdt til rundt bua var som regel ute på fiske i rosesongen, og da kunne roerne få benytte bua mye.

Men klubben var tidlig på jakt etter et mer permanent sted å holde til, både som et klubbhus og et sted å lagre båtene inne på vinteren.

Redningen kom da Havnevesenet kjøpte «Bål-holmen» i midten av 30-åra, og bygslet holmen videre til roklubben. Det ble klubbens «hjem» i mange år framover.

Flem og Eriksen

– En viktig person for klubben i disse første åra var Magne Flem, som senere ble mer kjent som redaktør i Sunnmørsposten. Magne tegnet klubbens logo og skreiv klubbsangen vår, og begge deler er i beste velgående fortsatt, forteller Bobby.

– Og for all del, ikke glem Richard Eriksen. Som ble formann i klubben i 1933, æresmedlem og utrolig sentral gjennom mange år!

Bobby har VM i Masters (old boys) i Sevilla i oktober som sesongens store mål. Han ror sammen med Helge Refsnes, og gjør manns jobb om bord fortsatt.

Åke Fiskerstrand

– Det er mange fantastisk gode roere som har blitt fostret opp i klubben vår. Vi har jo en god del norgesmestere og også OL-deltakere, men det nytter ikke å ramse opp alle. Men det som gjorde at vi begynte å bli lagt merke til i Ro-Norge, skjedde da Åke Fiskerstrand kom tilbake til byen etter mange år i Oslo, og ble rosjef. Da kom framgangen veldig raskt.

Og i de siste åra vil jeg trekke fram Are Berset, som var en tidligere veldig god roer. Han kom tilbake til Ålesund for noen få år siden, og er på mange måter ansvarlig for den andre medgangsbølga, som vi nå flyter på. Sammen med en rekke andre flotte folk, smiler 85-åringen.

En av dem er så desidert Johan Myklebust, som er øverste leder i AaRK i jubileumsåret. Som nesten har problemer med å fortelle hvorfor AaRK fortsatt drar til seg byens ungdommer i flokk og følge.

– Vi har et fantastisk miljø, som kun er tuftet på dugnadsånd. Her må alle gjøre sin del, og ingen i klubben tjener fem øre. Alle trenerne gjør dette gratis, frivillighetskulturen står enormt sterkt hos oss. Hvis ikke, hadde dette vært sjølsluttet, mener Johan.

Rett i driften

– Alle våre midler går rett inn i driften. Og det koster å holde anlegget vårt og alle båtene «ship shape». Vi legger også mye i det at våre aktive skal føle det sikkert å ro hos oss, der er det ingen rom for noe slendrian, fastslår han.

Selv var han en roer på topp nasjonalt nivå, og vant Skandinavisk mesterskap i firer i sin tid. Men selv ønsker han ikke å snakke om egne bravader, han er mer opptatt av at de øvrige medlemmene skal lykkes.

I 1974 fikk roklubben kjøpe tomt i Sørnesvågen av Ålesund kommune, og ikke lenge etter sto klubbhuset klart. Klint i vannkanten i Nørvesundet. Mens Båthuset kom på 90- tallet.

– Vi har for liten plass, og vi sysler med planer om utvidelse. Mulighetene er der rent arealmessig, men vi må også ta høyde for at vi skal ha råd til noe slikt, sier han.

Johan Myklebust mener at mye av hemmeligheten bak klubbens suksess er de eldre roerne i klubben.

– Disse trener sammen med de yngre, veileder dem og er våre kulturbærere. Og dette er viktig, og ungdommene stor-trives i lag med de «gamle».

– Samtidig har dere fått fram enerne, som Åke Fiskerstrand, Lorgen-brødrene, Kristian Skorgevik, Tale Fiskerstrand Gjørtz og nå Helseth-søsknene?

– Ja, og dette skal ikke undervurderes. De yngste ser opp til stjernene som klarer å hevde seg både nasjonalt og internasjonalt, og dette gjør også kanskje jobben vår med rekruttering litt enklere. Vi er en klubb som skal ha plass til både bredden og toppene, vårt sportslige tilbud favner bredt, forteller Johan Myklebust.

Mangler regatta-bane

Det er litt merkelig at AaRK ikke har en eneste lokal konkurrent å bryne seg, og klubben har heller ingen regattabane som gjør at det kan arrangeres regattaer i nærområdet. Det nærmeste er Bergen, og selvsagt Årungen utenfor Oslo, som er «hjemmet» til hele den norske rofamilien.

Men Myklebust håper at dette kan endre seg snart.

– Vi har inne en søknad om å få opparbeide en egen regattabane mellom Lerstadholmen og Gåseidholmen. Der er det som regel smul sjø, og bør passe ypperlig for oss.

Det hadde vært fantastisk om vi kunne ha invitert andre klubber til store regattaer her hos oss, og vi tror vi skal få det til, sier alltid optimistiske Johan Myklebust.

Totalt er det 115 av klubbens medlemsmasse på rundt 200 som har løst ro-lisens, og som selv er aktive roere. Fra de yngste til de svært godt voksne, med nevnte Bobby Kleven som «grand master».

Og sjeftreneren i klubben er en av dem som oppnådde størst suksess som aktiv, nemlig Kristian Skorgevik. Tittelen hans er rosjef, en jobb (ulønnet, selvsagt) har fikk i fjor.

Som aktiv oppnådde han en sjetteplass i VM som beste resultat, og han var også reserve under OL i Sydney i år 2000. Sammen med broren Øyvind utgjorde han en formidabel toer i sine tidlige ro-år, som vant NM. For tre år siden flyttet han hjem til Ålesund, og vegen til klubbhuset var ikke lang.

Fem i elitegruppa

– Vi har nå en elitegruppe på fem roere, som alle har tilholdssted på Årungen. Det er der alt skjer på elitenivå i norsk rosport, og det er helt greit. De fem er Martin Helseth som enslig mannlig roer, samt dameroerne Thea og Amanda Helseth (søstre av Martin), Jenny Rørvik og Eli Dimmen. Martin og Thea er på elitelaget til forbundet, og de øvrige er også i nærheten. Vi ble nest beste klubb under NM i fjor, og det er vi stolte av. Og målet er å gjøre det minst like bra i årets NM, sier Kristian.

– Og på sikt?

– Vi har et realistisk mål om å bli representert i OL i Tokyo i 2020. Og da er det Martin og Thea som ser ut til å ha størst sjanser til det, tror han.

Under den årvisse båtdåpen på klubbhuset 1. mai i år, ble de to overrakt hver sin singlesculler. Som er i AaRKs eie, men som de to disponerer på Årungen. Båtene til rundt 100.000 kroner hver ble gitt av velvillige sponsorer.

Både Martin og Thea var til stede, og Sunnmørsposten fikk en prat med duoen.

– Jeg startet opp i klubben som 11-åring, med Bobby Kleven som min første trener. Jeg har trivdes fra første stund i AaRK, og kan takke klubben for at jeg nå har et realistisk mål om å kunne bli OL-deltaker om to år, sier Martin Helseth.

Som vant NM i singlesculler de to siste årene, men likevel blir han trolig med i forbundets dobbeltfirer i VM. Det er i den båten medaljesjansene er størst, vurderer «de høye herrer». Og det er greit nok for Martin, det er ikke vanlig å mukke for mye i romiljøet!

Martin føler ikke han har gått glipp av så mye, selv om livet som topproer består av mye forsakelse.

Fra sovesal til leilighet

– Nå har jeg fått meg egen leilighet i Oslo, slik at jeg kan dra fram og tilbake til Årungen daglig. Men ett år husker jeg at jeg bodde på sovesalen på Årungen i ett sett fra april til oktober, det blir ikke mye luksus eller tid til privatliv da! Men jeg trivdes med det, selv om jeg skal være så ærlig som å si at jeg syntes det var kjekt å få min egen leilighet i Oslo, smiler han.

Dobbeltsculler

Søsteren Thea, som også har flyttet fra sovesalen på Årungen til leilighet i hovedstaden, er også en rasende flink single-sculler-roer, men i likhet med broren Martin vil hun trolig havne i en lagbåt i de internasjonale mesterskapene.

– Trolig vil Marianne Madsen og jeg sitte i en dobbeltsculler, og det prosjektet har jeg tro på. Målet på sikt, og da snakker vi trolig flere OL fram i tid, er OL-gull. Og det kan jeg klare, det er det som driver meg videre, sier 21-åringen. Som slett ikke ser bort fra at hun og lillesøster Amanda vil sitte sammen i en norsk dobbeltsculler med tid og stunder.

– Men det blir nok ei stund til, sier Thea.

Storebror Martin er ikke fremmed for tanken på edelt OL-metall, han heller.

– Pallen i OL er et mål, og dersom jeg havner på pallen kan det like godt bli gull som bronse, fastslår han.

Gullet kommer

– Aalesunds Roklub mangler OL-medalje, men den kommer. Jeg er overbevist om at enten Thea eller Martin vil stå øverst på OL-pallen en vakker dag, kanskje begge to, avslutter Johan Myklebust.

Som er opptatt av å få fram nye AaRK-roere til den norske rofamilien. Som Fredrik Reite og Karoline Berset, som er uttatt til junior-EM senere i mai.

Det er som sagt aldri tid til å roe ned i roklubben. Her gjelder det å få båten i sig – alltid framover! AaRK drar på årene, bokstavelig talt.