Den eneste nummer 1 singelen til engelske punkbandet The Clash ga de ut i 1981. Sangen starter slik: «Darling, you got to let me know, Should I stay or Should I go».

Teksten med dette spørsmålet handler om forholdet mellom to mennesker. Jeg har hatt et langt og godt arbeidsforhold preget av kjærlighet til spesialisthelsetjenesten, først og fremst i Møre og Romsdal. Hovedsakelig har jeg arbeidet ved Molde sjukehus. Men jeg har også jobbet ved sykehusene i Ålesund og Kristiansund og sittet i toppledergruppen i Helse Møre og Romsdal.

Det gjør derfor ganske vondt når The Clash og Mick Jones sitt fundamentale spørsmål blir aktuelt for meg i forhold til arbeidsplassen min.

«Should I stay or Should I go?»

Egentlig så handler dette ikke om meg. Jeg kan pensjonere meg og erstattes uten at noen merker det. Dessverre handler det om noe som er mye større enn enkelt ansatte.

Det handler om fag, verdier og hvordan vi behandler pasientene våre. Utviklingen i sykehusene har vært synlig over tid. Den økte byråkratisering på bekostning av det faglige har bekymret oss.

Situasjoner med kreftpasienter som jeg har vært engasjert i den siste tiden, har vært sterke påminnelser om hva som er viktig og hva som må prioriteres.

Arbeidspresset på fagfolkene rundt om i klinikkene gjør at for eksempel visittgang og utskriving ofte skjer først langt ut på ettermiddagen.

Mange dager er det intet møte mellom inneliggende pasienter og lege. Dette og lignende forhold gjør pasienter utrygge, pårørende blir urolige og arbeidssituasjonen for helsepersonell rundt pasienten vanskelig.

Det triste er at dette er et trekk ikke bare i Helse Møre og Romsdal, men ved mange sykehus landet rundt.

Grunnleggende verdier som har med pasientenes verdighet og god behandling blir utfordret hver dag. Jeg vil ikke påstå at det er uforsvarlig det som gjøres. Men det er situasjoner som er uverdige.

Jeg tror vi både kan og ønsker å gjøre det bedre for pasientene våre. Dette er hovedgrunnen til spørsmålet over.

Tilbake til Helse Møre og Romsdal som jeg kjenner best. Her har vi en organisering som ikke er egnet, og byråkratiseringen er ute av kontroll. Jeg blir sterkt provosert når det i disse tider hvor vi har store faglige og økonomiske utfordringer utlyses/ansettes i to nye stillinger som «Stadleg koordinator (sjukehuskoordinator)» i tillegg til de to vi allerede har.

Disse fire stillingene blir for meg, kroneksempel på feil prioritering og en utvikling i feil retning. Vi trenger folk til å gjøre pasientrettet arbeid ikke flere ledere. Sykehusene og pasientene trenger flere kirurger, kreftleger og sykepleiere.

Prosjekter og rapportering er det mer enn nok av. Vi presses på liggetid og poliklinisk arbeid prioriteres høyt. Helsebyråkratene lager nye indikatorer som vi ikke forstår betydningen av. Mer eller mindre relevant forbedringsarbeid presenteres og premieres.

Alle disse oppdragene blir tidstyver i en travel hverdag. Dette er særlig synlig for Helse Møre og Romsdals vedkommende i Klinikk for Medisin og rehabilitering. Denne store klinikken har multisyke og krevende pasienter. Leger og sykepleiere gjør sitt beste. Men ledelsens prioriteringer blir til barrierer og hinder. Kortes mulig liggetid og mange polikliniske konsultasjoner blir måltall på hvor god og effektive klinikkene er. Ingen etterspør hvor god var egentlig behandlingen, var pleien og omsorgen tilpasset pasientens behov og ønsker.

Dypest sett handler dette om hva som er viktigst. Skal det fagfolkene gjør prioriteres eller det byråkratene gjør og pålegger oss å gjøre.

Dette har blitt et stort og utfordrende dilemma i spesialist helsetjenesten i dag. Det er to forskjellige verdener som møtes. Vi har ulike metoder, språk, væremåte, påkledning og verdier. I noen møter blir dette veldig tydelig og vanskelig å foreholde seg til. Mye av det pleiepersonell og leger gjør, er ikke målbart.

God kommunikasjon og dyptfølt omsorg kan ikke telles. Men vi vet når vi gir dette og vi vet også når vi ikke gir det. Pasientene er best tjent med at fagfolkenes verdier, kunnskap og erfaringer er grunnlaget for den daglige virksomheten i helseforetaket vårt.

Helse Møre og Romsdal har valgt å organisere seg på en måte som splitter fagmiljø som i det daglige samarbeider godt. Den tverrgående geografiske organiseringen skaper utfordringer. Dette gir utydelighet i ansvar og delegering. Sammen går dette utover drift og faglighet.

I disse dager er det satt i gang et nytt prosjekt for å få mer effektiv drift på operasjonsavdelingene. Utfordringene kunne vært løst med et møte mellom noen få sentrale fagpersoner på det aktuelle sykehus og en beslutning. I stedet er det blitt gjort til et svært byråkratisk arbeid med altfor mange involverte. Erfarne fagfolk rister på hodet og sier at dette vil vi ikke være med på.

Økonomien i Helse Møre og Romsdal er en historie for seg. Klinikkenes situasjon er langt verre enn det framstilles. I 2014 var merforbruket på de klinikkene som driver med direkte pasientrettet virksomhet ca. 140 millioner. Utviklingen har vært slik: i 2016 var det økt til 175 millioner. I fjor var den 216 millioner. Altså har det vært en klar forverring og ingen bedring for denne viktige delen av helseforetakets virksomhet. Med slike økonomiske utfordringer må fokus være på det daglige pasientarbeidet og avbyråkratisering. Tidstyvene må stoppes. Pasientene er ikke interessert i indikatorer og forbedringsprosjekter. De vil ha tiden min, respekten min, kunnskapen min og omsorgen og behandlingen jeg kan gi.

Situasjonen i helseforetaket med feil fokus, unnfallenhet og manglende prioritering utarmer oss. Fagmiljøene blir ikke vannet og noen tørker ut. Verst av alt er at det går utover pasientene. Effektivisering, kort liggetid og redusert tilgang til fagfolkene gjør at noen får dårligere informasjon, behandling og omsorg.

Så tilbake til spørsmålet i innledningen.

Det er kanskje feigt å trekke seg ut. Ved å bli kan jeg påvirke situasjon og være med sikre god behandling og pleie.

Jeg opplever hver dag at vi kan være med å gjøre en forskjell. Men vi kjemper mot noen som tenker annerledes og som har andre verdier. Akkurat nå kjennes det ut som om de har overtaket.