Utvalgte onsdagskvelder samles mange hundre års erfaring i tunet foran Lehmannhuset inne på Vegsund Slip.
Den vesle trebygninga har dugnadsgjengen i Nordvest Skipsfartshistorisk Selskap pussa opp – og fylt til randen med lokale kulturskatter.
Midt i flokken stiller gjerne en av de yngste seg: Nils Kristian Drønnen. Best kjent som «Kikkan». Inne i sitt 70. år, men fremdeles yrkesaktiv på det familieeide verftet. En naturlig bas.
I handa holder han «dagseddelen» rik på oppgaver til skippere og dekksfolket: Skap på loftet repareres, hyller monteres, livbåtleider festes bedre, propeller i kjeller monteres på veggen, male fiskeflaket hvitt, lysventil: Fjerne stål, sandblåse lanterne, lakke, nye lanterner monteres.
Maskingjengen skal montere en elmotor på modellverkstedet, jobbe på en Lister HR2, en Sabb diesel og en nyankommet fem hesters FM bensinmotor fra Stranda. Ja, og så var det visst noe med en kompressor til Callesen-motoren? De har å pjaske med!
«Vegsund Maritime Museum» står det skrevet med messingbokstaver henta fra et utall styrhusvegger.
Dette veritable eventyret åpner Kikkan mer enn gjerne på bestilling. Men sett av god tid, for her er det alvorlig mye artig og tankevekkende å ta inn fra skipsfart, fiskeri, ferjetrafikk, verksteder og verftskontor. Til og med et komplett femtitallskjøkken.
data-widget="video@loadPlayer" data-videoid="11278" data-width="data-width" data-height="data-height" data-vendor="smp" data-context="relation" data-src="https://cdn.stream.schibsted.media/player/3.27.0/player.next.min.js" data-autoplay="false" data-category="nyheter" data-preroll="14118151" data-publisher="no-sunnmoersposten" data-publishergroup="polaris" data-member="9700" data-supplytype="web_desktop" data-platform="classic">
Rene tidsmaskinen, dette.
Lehmann? Det var den stormforelska marinegasten under keiser Wilhelm II som rømte hit før 1. verdenskrig for å starte slipp der jenta hans kom fra. Og resten er altså historie.
Drønnen-familien overtok i 1948. Så dette må sies å være et glimrende sted å formidle lange linjer i sunnmørsk skipsindustri.
Den maritime lokalavdelinga ble danna i 1995 fordi sunnmøringer helst vil drive for seg sjøl. Ikke under bergensere, i alle fall.
Avdelinga teller rundt 150 og dugnadsgjengen sånn cirka tiendeparten av dette igjen. Til gjengjeld er de trottige.
Callesen-motoren er trolig største enkeltgjenstanden i samlinga. Den har de lagt ned rundt to tusen arbeidstimer på.
Dette trengtes, ettersom den var tiltenkt en nedgravd skjebne på Molde. Slik gikk det heldigvis ikke. Nå tusler de 135 hestene vakkert av gårde i sitt mildt sagt karakteristiske ganglag.
Maskinen fra 1968 er unntaket som bekrefter regelen: Ut fra denne lekre, rødmalte godklumpen spys det ingen røyk. Her kan mange cruiseskipsmaskinister ha noe å lære.
Om snittalderen både på gjenstander og dugnadsgjeng er høg, ledes selskapet like fullt av rundt førti år gamle maskinsjef Oddgeir Refvik i offshore.
– Vi sliter med rekruttering, så det er svært gledelig å få inn en sånn kar, sier Nils Kristian Drønnen.
Kikkan drømmer om å kunne hanke inn enda flere yngre. Problemet er bare at dagens håpefulle ikke har noe forhold til disse tinga museet oppviser.
Gamleguttene i Skipsfartshistorisk vokste opp med tjuvlåning av basbåter og den slags fra før konfirmasjonsalderen. De «nasa» etter det og prøvde seg.
– Dermed lærte de også disse motorene å kjenne nær sagt etter naturmetoden. Nå er mange av karene over 80 år. All ære til dem for at de vil holde på med dette. Men vi kaver altså med å engasjere de unge, medgir Drønnen.
Han tar imot mange yrkesfagklasser som synes det er kjekt at det smeller og ryker litt. De får starte noen av motorene sjøl. Det liker de riktig godt.
data-widget="video@loadPlayer" data-videoid="11279" data-width="data-width" data-height="data-height" data-vendor="smp" data-context="relation" data-src="https://cdn.stream.schibsted.media/player/3.27.0/player.next.min.js" data-autoplay="false" data-category="nyheter" data-preroll="14118151" data-publisher="no-sunnmoersposten" data-publishergroup="polaris" data-member="9700" data-supplytype="web_desktop" data-platform="classic">
– Men så ser vi dem ikke mer. De kommer ikke tilbake. Vi må nok jobbe hardere med dette. Kanskje skaffe flere moderne motorer de kan kjenne igjen, filosoferer dugnadsbasen.
– Det finnes jo mange foreninger rundt om i landet som skrur og koser seg. Vi må nok være åpne for noe nytt.
Nordvest Skipsfartshistorisk Forening går ikke av vegen for å showe en smule. De har latt det smelle og ryke både under Tall Ships Races og andre lignende folkefester. Og publikum strømmer til. Men derfra til å lokke nye medlemmer inn i det maritime mekkemiljøet er det visst et stykke.
I mellomtida durer, putrer og blåser det verre mellom de digre nevene til pensjonerte sjøgutter og mekanikere. Det smiles fra øre til øre.
Ingenting slår første gangs nølende og harkende oppstart av en motvillig maskin: Da glimter det til i mer enn bare rustne topplokk. Stemninga kan best beskrives som ei blanding av julaften, 17. mai og et middels bondebryllup. Da koser gjengen seg verre, altså.
Kjelleren i Lehmann-huset er fullstendig tettpakka av motorhistorie.
– Samlinga kan ikke bli særlig større. Vi må begrense oss til denne bygninga. Skal noe nytt inn, må noe anna ut, forklarer Kikkan.
Ingen fare: Disse karene kommer ikke til å grave ned eller kaste noe, nei.
I stedet foregår det ei viss byttevirksomhet i miljøet av engasjerte motorvenner.
– Her om dagen var en interessert i en sylinder til en Sabb. Fint, men da må jeg få en magnet av deg. Sånn holder vi på, sier Kikkan.
– Straks vi har fått sammen en motor, gir vi den videre til andre interesserte eller plasserer den trygt.
Trygt og trygt, fru Blom: Det hender tidvis at en motor kan bli vel ivrig og legge i veg sjøl over asfalten. Dette er imidlertid litt av sjarmen. Boys will be boys. Bensin eller diesel spiller ingen rolle – så lenge det smeller og ryker.
Den som måtte tvile, skal bare studere det velklingende filmklippet av f.eks. Callesen-motoren på smp.no.
Skru for all del opp lyden.