Denne saka vart først publisert av Vestlandsnytt 12. juli 2018.

Mam­ma, mam­ma! No­kon har druk­na, men det e’kje han Wil­li­am.

Ma­ri­ta Vat­tøy Gulbrandsen let orda til dot­te­ra, Lin­nea (6) søk­ke inn. Ho reiser seg frå sto­len i kafé­om­rå­det på Sunn­mørs­ba­det.

– Då må vi hen­ta han, så vi får ete frå oss, sei­er ho.

Dot­te­ra spring av gar­de for å fin­ne den snart fem år gam­le bro­ren. Ma­ri­ta ser han ik­kje, trass i at han var der for berre ein augneblink sidan. Han kan no vere i sklia, tenkjer ho. Men ei­gent­leg veit ho det al­le­reie, heilt ins­tink­tivt – det var Wil­li­am som druk­na.

«Ring meg når du kan»

Es­pen Gulbrandsen har ak­ku­rat stått opp til ein ny ar­beids­dag om bord i bå­ten ved ein vind­møl­le­park aust for Skott­land. Han gjer seg klar til vakt­byt­te med and­re­mas­ki­nis­ten, og skal til å gå ned, då mel­din­ga kjem: «RING MEG NÅR DU KAN». Han gjer det med ein gong. Et­ter­på går ting gans­ke fort.

– Det første eg gjor­de var å til­kal­le kap­tei­nen og chie­fen og for­tel­je dei kva som var skjedd. Då viss­te eg at eg had­de folk rundt meg, og som pra­ta til meg. El­les had­de det ik­kje gått så bra, trur eg, sei­er Es­pen.

Hel­dig­vis er kon­to­ret til rei­ar­la­get, Island Offshore, ras­ke med å syte for hjelp.

– Eg heiv meg i ein katamaran som kli­en­ta­ne had­de til­gjen­ge­leg, og kom meg til land. Så var det å set­je seg i ein taxi og fare til fly­plas­sen i Aber­deen, sei­er han.

Bil­tu­ren tek sju ti­mar.

– Eg har enno ikkje roa meg heilt ned

– Eg har vel­dig skuld­kjens­le. Eg fø­ler at det var min feil. Eg veit at det kan skje kven som helst, alle har sagt det, men li­ke­vel… Du sit inne med tan­kar som «Had­de eg ik­kje tatt av han arm­rin­ga­ne...», el­ler «Had­de eg vore i bas­sen­get så…». Sånn vil ein kan­skje tenkje uansett. Men eg har enno ik­kje roa meg heilt ned, for eg kjem på det viss eg vak­nar om natta, og så går eg inn og sjek­kar at han pus­tar. Len­ge had­de eg på to alar­mar, for­tel Ma­ri­ta.

Nes­ten fire ve­ker har gått sidan Wil­li­am druk­na på ba­de­land. De­tal­ja­ne frå den dra­ma­tis­ke laur­da­gen har brent seg fast på Ma­ri­ta si nett­hin­ne, som om ho ser dei på film, om og om igjen. Ho for­tel om dei frå so­f­aen i fa­mi­lie­hei­men i Hal­le­byg­da, der ho sit med dot­te­ra på den eine sida og so­nen på den andre. På gol­vet står Es­pen og lyt­tar opp­merk­samt. Han kjen­ner sjølv­sagt his­to­ria frå før.

Laur­dag 15. juni: Stem­nin­ga er god på Sunn­mørs­ba­det. Ma­ri­ta og dei to bar­na har sel­skap av ei ven­nin­ne av Ma­ri­ta og hen­nar dot­ter. Dess­utan har dei treft flei­re kjen­de vaks­ne og barn. Dei kom då det opna. Var først av alle. Flei­re gjes­tar sig på et­ter kvart, men der vert ald­ri så mykje folk at det vert vans­ke­leg å hal­de over­sikt. Dei vaks­ne blir med bar­na i straum­ka­na­len, i bølg­je­bas­sen­get og i vel­væ­re­bas­sen­get, og dei ser på dei medan små­rol­lin­ga­ne si­ler.

Det nær­mar seg lunsj­tid. Føl­gjet set seg i ka­fe­en, eit par me­ter unna små­barns­bas­sen­get. Mins­te­gu­ten, som enno ik­kje kan å sym­je, får av seg arm­rin­ga­ne medan dei et.

– Så spur­de un­ga­ne om dei fekk lov til å gå litt til og frå små­barns­bas­sen­get. Ja, sa eg, det er greitt, men de må vere ras­ke. Vi følg­de med på dei. Dei kom til oss, åt nokre chips, sprang til­ba­ke. Så kom dei og åt litt igjen, og slik heldt dei på.

Lin­nea (6) bryt plut­se­leg inn i sam­ta­len:

– Så gløym­de Wil­li­am at han ik­kje had­de på seg arm­rin­gar.

Badevaktene stormar til

Kafé- og bade­ver­ten kas­tar eit blikk mot varmt­vass­bas­sen­get. Ein li­ten gut slengjer seg uti. Noko ver­kar una­tur­leg med må­ten han gjer det på. Ho går bort og ser gu­ten «fly­te» un­der vatn. Det kan no hen­de han berre lei­ker seg, men ho ber ei dame som står rett ved sida av han i vat­net om å pir­ke litt bor­ti han for sik­ker­heits skuld. Gu­ten rø­rer seg ik­kje. Ba­de­vak­te­ne stor­mar til.

– Eg trur ik­kje det gjekk eitt mi­nutt ein gong frå Wil­li­am hop­pa ut til dei fekk han opp igjen og star­ta munn til munn-red­ning med fem inn­blå­sin­gar, for­tel Ma­ri­ta.

Ho ser han lig­ge der ved bas­seng­kan­ten. Ba­de­vak­te­ne som gjer alt i si makt for å red­de han. Ein li­ten au­ge­blink kjen­ner ho ik­kje igjen so­nen sin. An­sik­tet på den liv­lau­se, blå­blei­ke krop­pen er ho­ve og fullt av petekkiar – mør­ke­rau­de blø­din­gar i huda. Då det går opp for henne, kjem pa­nik­ken. «Her­re­gud, de må gje­re noko!». Men ho veit at ho ik­kje er til hjelp, og an­stren­ger seg for å hal­de seg unna, så liv­red­da­ra­ne får gje­re job­ben sin. Seks­år­in­gen kjem bort. «Er det Wil­li­am?», spør ho.

Mora sva­rer ik­kje, men sen­der henne bort til ven­nin­na dei har kome sam­an med.

Så vak­nar so­nen. Like et­ter­på kjem ein mann bort. Han er ba­de­gjest sam­an med fa­mi­lien sin. Ma­ri­ta dreg kjen­sel på han.

– Eg er lege, sei­er man­nen.

Ma­ri­ta kjen­ner seg meir roa.

Am­bu­lan­sen kjem i lø­pet av få mi­nutt.

Wil­li­am kas­tar opp. 300 ml med klor­vatn for­svinn ut i am­bu­lan­se­bi­len på veg til Åle­sund. Pul­sen stig til 200. Så søkk han igjen. Ma­ri­ta finn fram te­le­fo­nen og teks­tar Es­pen.

På sjukehus

På Åle­sund sju­ke­hus lyt­tar le­ge­vakt­legen til Wil­li­am sine lun­ger, og kons­ta­te­rer at der er vatn i dei.

– Han for­klar­te at når der er vatn i lun­ge­ne, er det per de­fi­ni­sjon druk­ning. Då skal ein på sju­ke­hus uansett, sei­er Ma­ri­ta.

– Me­dan vi var på sju­ke­hu­set, val­de eg ik­kje å google noko, for eg var så redd frå før. Eg tenkte at hel­se­per­so­nel­let vil­le gi meg den in­for­ma­sjo­nen eg treng­de. Men eg viss­te frå før kva se­kun­dær druk­ning er. Den stør­ste faren gir seg et­ter 24 ti­mar, og et­ter 48 ti­mar er han nes­ten vek­ke.

Wil­li­am vert lig­gan­de på sju­ke­hu­set for over­va­king over natta. Hei­le tida ligg han med elekt­ro­dar kop­la til krop­pen, og må­lin­gar vert gjort kon­ti­nu­er­leg. Ma­ri­ta veit at so­nen er i tryg­ge hender, men ho greier li­ke­vel ik­kje å sto­le fullt og heilt på ut­sty­ret.

– Eg had­de på alarm flei­re gon­gar om natta, og måt­te stå opp for å sjek­ke at han pus­ta, sei­er ho.

Det vert teke blod­prø­ver med tan­ke på in­fek­sjon.

– For når der er vatn i lun­ge­ne, er det gans­ke stor fare for å få lun­ge­be­ten­nel­se. Men for ein el­les frisk unge, treng det ik­kje vere far­leg, sei­er Ma­ri­ta.

Takknemleg

Wil­li­am er ein frisk unge. Al­le­reie nokre ti­mar et­ter at han vart inn­skri­ven på bar­ne­av­de­lin­ga i Åle­sund, er han ute og syk­lar i gan­ga­ne, for­sy­ner seg med is­bi­tar frå isbitmaskina og finn seg til ret­te med lei­ke­ne på av­de­lin­ga. Da­gen et­ter får han rei­se heim.

Ma­ri­ta og Es­pen opp­lev­de ein kvar for­el­der si stør­ste frykt. Men dei slapp med sjok­ket. No sit dei igjen med ei over­vel­dan­de kjens­le av takk­nem­leg­heit.

– Ba­de­vak­te­ne var der på flek­ken, og dei gjor­de alt rett. Og am­bu­lan­sen kom i lø­pet av nokre få mi­nutt. Alle har vore kjem­pe­flin­ke, og vi har vore vel­dig, vel­dig hel­di­ge, sei­er Ma­ri­ta.