Turfølgjet beståande av May-Liss Grøvik Tandstad, hennar sambuar Kenneth Sørheim, Sørheim si søster Heidi Nedregård og hennar sambuar Joakim Berg Pedersen sette kursen mot Via Ferrata i Loen tysdag.
Då dei hadde gått i ein time blei dei plutseleg merksame på torevêr lenger inn i dalen.
– Det kom som ein vegg mot oss, fortel Pedersen og legg til at dei byrja å telje sekunda mellom lyn og tore.
– Vi kom fram til at det verka som at det var forbigåande på utsida av oss, og skulle til å klatre vidare oppover, seier han og presiserer at dei gjekk utan guide.
Kasta seg unna
Men brått snudde vêret om. Då var følgjet cirka 440 meter over havet, og like ved dei fyrste vaierane.
– Vi fekk kasta oss unna stålet - vaieren, fortel Tanstad til Sunnmørsposten.
– Det kom nokre heilt sinnssjuke vindkast, også starta det å tore rett i nærleiken av oss. Det heile kom brått og utan forvarsel, seier han.
Det var fleire som gjekk Via Ferrata denne dagen, og saman søkte 10 personar ly under ein rampe.
Med stormen kom det både sand, stein og lauv.
– Vi skunda oss ned igjen. Så sat vi under rampa, og heldt oppe ein presenning slik at vi hadde ly, seier Pedersen.
Han fortel at dei før turen hadde følgt med på meldingane som viste strålande fint vêr og 0,3 mm regn.
Aldri opplevd liknande
– Eg vil seie at det blei ei veldig spennande oppleving, ei lita aha-oppleving. Eg har aldri opplevd at vêret har endra seg så kjapt. Etter å ha sett på meldingane hadde eg ikkje med regntøy eller noko anna, fortel han og seier at han har fått seg ein lærepenge.
– No veit eg kor for vêret kan snu, og har med regntøy i sekken neste gong.
Les også: Fleire hendelsar i forbindelse med uvêret
– Etter ein halvtime gav det seg. Fleire fortsette oppover, men vi var litt i tvil. Vi starta å gå nedover igjen, seier Pedersen.
Etter å ha gått i cirka 20 minutt kom dei til vaierane der ein kan øve seg på å klatre slik ein gjer lenger oppe i fjellet.
Måtte prøve igjen
– Det var berre så gøy at eg sa at vi ikkje kunne dra heim utan å ha prøvd den verkelege utgåva, fortel Pedersen.
Då dei starta å gå opp igjen var finvêret tilbake. Det var ikkje vind når dei tok seg oppover ved dei luftige vaierane.
– Vi kom fram til slutt. Det var verkeleg verdt å gå opp att og det dårlege vêret var fort gløymt. Det var ei heilt fantastisk oppleving, seier Pedersen.
Han ønskjer at flest mogleg skal prøve den flotte ruta.
– Det å gå over hengebrua høgt oppe i fjellet og kjenne på ei blanding av fryd og frykt. Eg kan ikkje beskrive det med ord, seier han.