Det er en energisk dame som ønsker Sunnmørsposten velkommen inn på kontoret sitt i B-blokka ved NTNU Ålesund. Anniken T. Karlsen har vært instituttleder for Institutt for IKT og realfag i omtrent et år. Det er noe hun tydelig trives med, for så snart samtalen beveger seg inn på fagfeltet hennes klarer hun ikke å skjule sin begeistring.

– Det er helt utrolig hvordan teknologien har utviklet seg. Da jeg gikk på Møre og Romsdal Ingeniørhøgskole var det slike vi brukte, forteller hun ivrig og holder opp et bånd med huller i.

– Dette var koden vi brukte. Å tenk på de gigantiske diskettene vi hadde, som kunne romme hele 20 megabyte, fortsetter hun. Karlsen brenner tydelig for det hun driver med. Men i utgangspunktet hadde hun tenkt å gå en helt annen vei.

– Jeg hadde faktisk tenkt å bli journalist. Men da sa pappa at det kom til å bli et alt for travelt og stressende yrke, så han mente jeg burde velge noe annet.

Var med på jobb

Faren til Anniken var Mattis Thoresen, tidligere fotograf i Sunnmørsposten. Anniken har mange gode minner fra dagene hun fikk tilbringe sammen med faren på jobb.

– Jeg tror jeg har fått sett rimelig mange kriker og kroker av Møre og Romsdal på grunn av pappa sin jobb. Jeg husker jeg syntes det var utrolig spennende å være med han. I tillegg fikk jeg ha med meg kamera slik at jeg kunne hjelpe til med å ta bilder, forteller hun.

Anniken trekker fram et eksempel hun husker godt.

– Jeg brukte blant annet å være med pappa på fotballkamper. Da brukte han å sette meg på den siden han trodde det kom til å bli minst action. Jeg husker en gang da vi var i Molde for å dekke en kamp. Da var det plutselig jeg som sto på riktig side og knipset bilder. Det endte med at jeg fikk honoraret for bildene, sier hun og smiler. Det er tydelig at hun har mange gode minner fra barndommen.

At Anniken vokste opp med en fotograf som far gjorde at hun arvet gleden ved å ta gode bilder. I dag er hun en ivrig hobbyfotograf.

– Jeg kan gjerne stå opp midt på natten for å ta et bilde av månen. Det er også sjelden jeg lar kameraet ligge igjen når jeg er ute og går i skogen, forteller Anniken, som liker best å ta naturbilder. Ett nytt tilskudd til familien har gitt henne enda en grunn til å komme seg ut i naturen. Nemlig pekingeseren Pascal. Han er imidlertid ikke oppkalt etter spisestedet i Oslo, som mange kanskje tror. Nei, han er selvfølgelig oppkalt etter et programmeringsspråk.

– Ja, det kunne jo ikke være noe annet når det er snakk om meg, forteller Anniken og ler.

Tomboy

At Anniken tilbrakte så mye tid sammen med faren som liten, gjorde også at hun ble litt mer en guttejente, enn sine to søstre.

– Mamma pleide å si at pappa alltid hadde ønsket seg en sønn, og så endte han opp med tre døtre. Da ble nok jeg litt mer som en sønn, sier Anniken med et smil. Hun var nemlig aldri noen stor fan av å leke med dukker da hun var liten.

– Nei, jeg likte å leke med lego. Også elsket jeg å plukke fra hverandre ting for å se hvordan de fungerte. Jeg tror søsteren min, Katarina, var ganske fornøyd med at jeg ikke likte å leke med dukker. På den måten fikk hun, som elsket dukker, både mine og sine. Altså fikk hun dobbelt opp, forteller Anniken og mimrer tilbake.

– Jeg tror definitivt jeg var mest en pappajente, mens Katarina var mer en mammajente.

Mannsdominert

Etter at Anniken fullførte dataingeniør-studiet ved Ingeniørhøgskolen, gikk hun videre og tok siviløkonomtittelen ved Norges Handelshøyskole. Men hun var ikke ferdig med utdannelsen der. Anniken reiste like så godt til Aalborg i Danmark, der hun tok mastergrad i informasjonsteknologi, før hun til slutt tok en doktorgrad i informasjonsvitenskap ved Universitetet i Bergen.

Anniken forteller at jentene har vært i mindretall hele vegen.

– Da jeg gikk på Ingeniørhøgskolen var vi kun fire jenter i kullet, sier Anniken, som aldri har hatt noen problemer med å studere og jobbe med nesten bare menn rundt seg. Hun synes imidlertid det er synd at ikke flere jenter velger studier som informasjonsteknologi.

– Dersom man ser på det historisk, så er det i grunnen litt rart at dette har blitt et så mannsdominert yrke. Under andre verdenskrig var det nesten bare kvinner som drev med programmering, sier hun. I år var 17 av rundt 200 søkere ved instituttet kvinner. Anniken mener det viser en økning, men at det fortsatt er altfor lavt.

– Det var veldig mange flere jenter som hadde satt studier ved dette instituttet som andre-, tredjevalg og så videre. Jeg håper bare vi kan finne en måte å få flere jenter til å sette oss som førstevalg, sier hun. Anniken er også engasjert i Jenteprosjektet Ada. Et prosjekt som jobber for å rekruttere og motivere flere jenter til å velge realfag.

Da velkomstdagen for jenter ble arrangert før skolestart, for andre året i år, var Anniken en av dem som holdt taler.

– Jeg tror det er veldig viktig med gode forbilder. Det er derfor prosjektet har fått det navnet det har. Ada Lovelace er regnet for å være den første programmereren, sier hun.

Utvikling

Anniken forklarer at en av hennes største sorger er at hun ikke får lov til å leve i 200 år til slik at hun kan se hvordan teknologien utvikler seg.

– Det er så trist for det er så mye spennende som kommer til å skje i fremtiden. Bare tenk på alt som har skjedd til nå. Jeg husker fortsatt da de første mobiltelefonene kom. Disse store tunge kassene som ikke var så mobile likevel, sier hun. Anniken benytter også anledningen til å gå inn på YouTube for å vise fram spillet hun spilte da hun var liten. Spillet, med det passende navnet Pong, gikk ut på å bevege en bar opp og ned for å hindre at den lille kulen smøg seg forbi.

– Dette kunne jeg sitte og spille i timevis. Det er ganske vilt hvordan spillene er nå sammenlignet med dette, sier hun fascinert.

Inkluderende

Med jobben som Instituttleder skal Anniken blant annet holde en oversikt over alt som skjer. I tillegg blir det en del ekstra arbeid knyttet til fusjonen. En av dem hun jobber tettest med er Ibrahim A. Hameed. Han er nestleder for forskning og innovasjon hos NTNU Ålesund.

Hameed beskriver Anniken som en kvinne med mye energi og engasjement. Han innrømmer imidlertid at det ikke bare er en enkel jobb for Anniken.

– I forbindelse med fusjonen var det mange endringer som skulle innføres. Det er ikke alltid alle er like fornøyde med endringen, så det var ikke bare enkelt for Anniken. Blant annet det forsterkede fokuset på å skrive forskningsartikler og få disse publisert, har vært krevende. Men samtidig er det noe vi er avhengige av for å få midler til å drive videre, forteller Hameed.

Han trekker også fram det brennende engasjementet til Anniken og ikke minst det store fokuset hennes på inkludering. Hameed kommer opprinnelig fra Egypt, men sier han virkelig føler seg hjemme i jobben ved NTNU.

– Anniken er veldig opptatt av å få folk til å føle seg inkludert. En av hjertesakene hennes er å øke kvinneandelen. Men også det å generelt integrere folk fra andre steder i verden. Blant annet arrangerte hun et norskkurs som var obligatorisk for oss som ikke snakker flytende norsk. Dette tror jeg er veldig viktig for at vi skal føle oss mer hjemme. Ikke bare i arbeidssammenheng, men også i forhold til det sosiale, sier han. Hameed beskriver også Anniken som hjelpsom og engasjert i andres arbeid.

– Dersom noen vil gjøre noe, kan du være sikker på at Anniken er der for å hjelpe til. Hun er enormt engasjert, sier han.