Mirakelhuset skal reddes – i siste liten

Det overlevde bybrann og rivingstrussel. Nå planlegges restaurering slik at Waldehuset skal overleve nok en gang.
Nyheter

I ensom triumf stod Waldehuset igjen etter bybrannen i 1904, omringet av brannruiner.

Til og med uthuset brant.

På 60-tallet sto huset igjen traust imot en svært reell rivingsdød, på et tidspunkt da bevaring omtrent var et ukjent begrep. Den dag i dag er huset selveste logoen til Stiftelsen Gamle Ålesund, et symbol for standhaftighet og overlevelse.

Men en ny fare truer. Huset slåss mot tidens tann og forfallet er tydelig. En redningsaksjon må til for å redde hele Ålesunds «norske attraksjon».

Redningsaksjon

Dette har eier Per Magne Walde innsett. Huset har de siste sju årene stått ubebodd og forfalt, men Walde ønsker nå å restaurere. En dedikert arbeidsgruppe bistår i planleggingen, bestående av blant andre Einar Gustafsson fra Ålesund museum, Kjell Oscar Pettersen fra Stiftelsen Gamle Ålesund, bypatriot Einar Welle, kultursjef Lasse Huse og Peer Volstad, leder av avdelingen for prosjekt og utbedring i Ålesund kommune.

– Huseier har valgt å gjøre restaureringen i privat regi, en avgjørelse vi støtter. Vi bistår med råd og kompetanse, sier Pettersen.

Inni huset

Gustafsson, Pettersen og Walde åpner dørene og stiger inn i mirakelhuset. Inne bærer det om mulig enda større preg av forfall. I vinduskarmen står en død, nedstøvet og bedrøvet blomst som eneste bevis på en svunnen tid. Tømmerveggene smuldrer opp, tapet flasser av.

Gustafsson blir grepet av stemningen:

– Lyset her er helt spesielt. Det er en atmosfære man føler seg trygg i.

Kanskje var det denne trygghetsfølelsen som grep Anders Nord den dramatiske natten 1904.

– Han ba til Gud og blånektet å forlate huset, forteller Gustafsson.

– Slekta prøvde å dra ham med seg, og bar møblene til byparken hvor de brant opp. Jeg mener de til slutt lykkes, for i en brannrapport står det at han returnerte til huset dagen etterpå. Han fortalte at han dagen før hadde fått besøk av en engel som advarte ham mot brannen, men forsikret at huset ville bli berget.

Verdi

– Husene fra før bybrannen er vesentlige historiefortellende elementer, sier Pettersen.

–Når folk kommer for å se på jugendstil, er det viktig å vise kontrasten mellom slik det så ut før og etter brannen. Historien gjør huset ekstra verdifullt.

– Huset er et monument over en tid som aldri kommer tilbake, legger Gustafsson filosofisk til.

Bolig

– Jeg var opprinnelig ikke instilt på å verne. Meningen var å bygge verksted, sier Walde. Trusselen om riving er i dag synlig i form av armeringsjern fra nabomurhuset, som bokstavelig talt strekker seg grådig mot det inneklemte trehuset fra begge sider. Men farmor Jenny Walde insisterte: hun ville bo her.

– Hovedalternativet nå er å pusse opp og leie ut to boenheter, slår Walde fast. Han er ikke interessert i å verne det ytterligere.

– Det blir for dypt.

Gustafsson og Pettersen er enige.

– Det er et bolighus, og det beste er om det også kan brukes som dette i fremtiden.

Omfattende

I motsetning til Slinningsbua, har Waldehuset beliggenhet og konstruksjon godt egnet for boliger. Men mye må gjøres:

– Etter at huset ble ubebodd har jeg tatt av tapeter og undersøkt tilstanden. Huset har nok forfalt i 50 år, sier Walde. Han har fått en tilstandsrapport, og prøver nå å få fatt i en ekspert på bevaring.

– Selve fasaden er ikke så kompetansekrevende, men det er noe som må gjøres i alle ledd. Bunnsvilla må skiftes, tømmer og tak repareres.

Et røft kostnadsanslag er 2,2 millioner kroner.