Taterjentas historie

Aina Basso gjør historie til litteratur. Men faktafeil skal ingen ta henne på.
Nyheter

Aina Bassos voksenbokdebut kom ut denne uka. Boka heter «Fange 59. Taterpige» og handler om taterne i Norge på 1700-tallet.

Det er også tema for foredraget Basso skal holde på Bjørnsonfestivalen i Molde i dag, under programposten «Vi er alle minoriteter».

Kulturminister Anniken Huitfeldt skal innlede.

– Det er jo stas at kulturministeren kommer, sier Aina Basso.

Ekte

Hun er utdannet historiker, og har opplevd det hun kaller rusen ved å finne noe du leter etter i gamle papirer.

Begge bøkene hennes har sitt utgangspunkt i samme gamle protokoll. Ungdomsboka «Ingen må vite» handler om blodskam.

Denne gangen skriver Basso om taterjenta Maria som uten fast adresse straffes med tukthus.

Den virkelige Maria Andersdatter satt på tukthus hele livet, fra hun var 13 år.

I protokollen er hun skrevet inn som fange nummer en. Mer vet vi ikke om henne, annet enn hva slags klesplagg hun arvet fra avdøde medfanger.

– Jeg har fortalt en annen historie. Om hvem hun kunne ha vært, og hva hun gjorde for å overleve som utstøtt. Selv blant de innsatte på tukthus var en tater nederst på rangstigen. I min bok drømmer Maria seg tilbake til livet på vegen, sier Basso.

Fakta

Som forfatter av skjønnlitteratur har hun full frihet.

Hun kler sine hovedpersoner med erfaringer og følelser ingen protokollfører har brydd seg om å notere.

Men de historiske opplysningene hun trekker inn som knagger i fortellingen skal være riktige.

– Jeg er livredd faktafeil i mine egne bøker. Derfor lar jeg folk med kompetanse gå god for de historiske opplysningene, understreker hun.

Virkelig

Tatere, sigøynere, de reisende.

Hva er det med andre menneskers trang til å flytte på seg som har skremt nordmenn til så mye urett gjennom så mange år?

– Maria Andersdatter peker seg ut i protokollen ved at det så spesifikt står at hun var tater. Hennes historie rørte meg, og forlot meg ikke, sier Basso.

Taterne var også kjent som gode håndverkere og dyktige med hester. De gjorde den typen arbeid ingen andre ville ha, som å assistere bøddelen og gravlegge de henrettede. De var nattmenn, som tømte utedoene.

– Motsatt av hva mange vil tro har tatere og andre reisende alltid vært svært nøye med hygienen. Nattmannen i min bok ser på yrket sitt som et vanlig arbeid. «Skit kan vaskes», sier han. I motsetning til mye annet.

Undring. Aina Basso er opptatt av språk. Om hvordan ord brukt rett kan oppleves sanselig, og berøre den som leser. Romanen om Maria startet som en tanke om vindusglass.

– Jeg satt og undret over hvor utrolig det er at glass finnes, sier Basso.

Undringen hennes dukker opp på side 157 i romanen. Der er det taterjenta Maria som fascineres av den samme tanken.

– Språket skal hjelpe leseren til å fylle ut historien. Det jeg skriver skal føles nært. Jeg jobber mye med valg av ord. Jeg ønsker ikke å bli tatt i å by leserne en floskel, sier hun.

– Forfatteren Tomas Espedal er et forbilde for meg. Han skriver et fantastisk språk. Om seg selv. Dit har ikke jeg kommet ennå. Jeg syns de historiske kildene bærer på gode nok historier, foreløpig.