Frå sommaren 2007 vart Stine Moltumyr Hjelle frå Herøy berre dårlegare og dårlegare. Til slutt vart ho sengeliggande. Ho kom inn på danselina på Fagerlia vidaregåande skule, men der måtte ho berre slutte.

– Det var ein fortvilande situasjon. Til slutt var eg så dårleg at eg måtte ha hjelp til å dusje.

Mor Inger Moltumyr seier ho nokre gongar måtte heim frå jobb fordi jenta hennar sleit med å puste.

Tok test

Dei leitte og leitte etter forklaringar på internett. Til slutt fekk dei teke ein borreliose-test på legekontoret. Og det vart sett i gang behandling med ein gong.

– Men Stine hadde hatt borreliose i seks månader, kunne det vere nok med to sortar tablettar i ti dagar og så var det over? Spør Inger.

Stine vart litt betre etter kuren. Men det varte berre ei stund. Og det var starten på ei endelaus rekkje av sjukedagar og besøk hos legar og sjukehus.

– Kor eg kom meg gjennom vidaregåande, veit eg ikkje, men det var heilt på kanten, berre så vidt. På det verste sov eg sytten timar i døgnet. Eg var så utslita av å manne meg opp til kvar ny dag. Og over at ingen tok meg på alvor.

Ho fortel om manglande konsentrasjon og mangel på breie smil.

– Men det er no umuleg å vere blid når ein er så låk heile tida.

Ei mengde diagnosar

Stine var vissen i kroppen. Fekk betennelsar over alt og var tilsynelatande umotivert. Det var hovudpine og muskelverk. Ho var konstant forkjøla. Fekk astma-medisingar og allergimedisinar.

Men ingenting hjelpte anna enn penicillin-kurar som hjelpte ei lita stund før det var på ´an igjen.

– Vi gjentok det gong på gong på sjukehuset om ikkje det kunne vere borreliose, men dei foreslo ei mengde grusomme diagnosar. Eg huskar ein gong dei skreiv opp ei rekkje ulike diagnosar på ein gul postit-lapp, og vi fekk beskjed om å fare heim å finne ut meir om dei.

Tjukk legejournal

Det har vore snakk om uspesifisert bindevevssjukdom, midlertidig ME, lupus. Og ei heil rekkje til. Lista over diagnosar som har vore lansert har vore lang og legejournalen hennar er tjukk. Men ingen trudde på borreliose.

Heile tida medan dei var på jakt etter kva som eigentleg feilte Stine, fekk ho meir eller mindre fordekte hint om ikkje ho var psykisk sjuk. Hadde ho angst? Hadde ho vore nedstemt, deprimert? Ho måtte kvile, ho var nok utbrent. Og kanskje ho berre skulle godta at ho var kronisk sjuk? Tilboda kom både om beroligande og oppkvikkande medikament.

Kronisk, aktiv borreliose

Sommaren 2011 fekk dei vite om Norsk borreliosesenter.

– Vi ringte dit og fekk kome med ein gong. Der tok dei prøver som er dyrare og annleis enn dei tek på vanlege legekontor.

Svaret kom. Stine hadde kronisk, aktiv borreliose. Og med svaret kom også forslag til behandling. Om ho tålte det, ville det bli seks månader med penicillin. Immunforsvaret hennar var som hos ein kreftpasient, nesten på null. Fleire typar penicillin skulle skifte på. Det skulle ryddast opp i heile kroppen og bakteriane skulle angripast frå alle vinklar.

Ho starta med friskt mot, men det gjekk som ho var førespegla. Ho ville først bli dårleg.

– Kroppen min var så utmatta og sliten.

Vakna av dvalen

Etter fire månader var ho nesten bra. Så fekk ho ein allergisk reaksjon på penicillin og gjekk over til naturmedisin det siste stykket på vegen.

– Men eg vart frisk. Eg har fått igjen smakssansen. Eg høyrer betre. Eg har vakse nokre centimeter og håret blir tjukkare. Eg har fått begynt å trene igjen. Det er litt sånn «Hallo, verden!», eg har vakna frå dvalen.

Stine har mist mange år av ungdomen sin.

– Eg har lege på sofaen utan annan kommunikasjon enn Facebook, og sett på at alle venene mine gjorde alt eg ikkje greidde. Eg kunne gitt frå meg bilen min for å gjort det dei gjorde.

Tilbake i jobb

No har Stine begynt så smått å jobbe. Ho skal ta det med ro i starten. Men no er ho iallfall frisk nok til å fortelje.

– Vi måtte finne ut sjølve kva det var som feila meg. Vi måtte sørge for behandling sjølve. Og vi måtte betale for behandlinga sjølve. Det kosta oss 100.000 kroner.

Stine og Inger fortel at då dei kom til Norsk borreliosesenter, følte dei at dei endeleg møtte nokon som visste kva dei snakka om.

– Det var så godt.

Stine og mor hennar er kritiske til måten legar både på legekontor og sjukehus har møtt dei på og det dei opplever som mangel på kunnskap og interesse for borreliose hos legestanden.

– Eg har mist fleire år, og draumen om danselina gjekk i vasken og vil aldri bli noko av. Det er utruleg trist. Hadde eg vorte skikkeleg behandla første hausten, så kunne eg vore spart for alt dette. Det har vore ein lang prosess, og eg håper alle andre slepp å måtte gå gjennom det same.

FRAMTID: I dag er Stine frisk og ser fram til studiar og eit vanleg liv. Foto: Torill Myren