– Vi må ta debatten, ellers går det galt

«De sitter i et lukket rom med datamaskinene sine og kommuniserer med likesinnede. Ingen kan se dem, intervenere eller korrigere dem. Dermed blir radikaliseringseffekten så å si usynlig. Utad virker de helt tilforlatelige. Som Fjordman. Som flere av de andre som vitnet under rettssaken. Som Breivik selv».

Bak enhver terrorist, står det minst én ideolog– Bak enhver terrorist, står det minst én ideolog

Geir Lippestad: Bokaktuell 

Nyheter

Dette skriver advokat Geir Lippestad i sin bok «Det vi kan stå for» som ble lansert i går.

Videre står det:«Det kan være helt tilfeldig hvilke ideologiske aktører som appellerer til ubefestede sjeler. Men de er alltid der; bak enhver terrorist står det minst én ideolog, gjerne flere».

«En mann som Fjordman har i mange år fått lov til å være en ideologisk leder i det høyreekstreme miljøet. Få har argumentert mot hans måte å se Europa på. Etter min oppfatning har han full rett til å se Europa på den måten han gjør, men vi som samfunn gjør en stor feil om vi ikke kommer fram med motargumenter. Først da vil ideologien fremstå i all sin enkelhet og i all sin kategoriserende form. Først da har ungdom mulighet til å få et forsvarsverk mot den type argumenter som de finner på Gates of Vienna eller andre nettsteder der de leter. Og da vil det i ungdomsflokken lettere kunne bli en diskusjon om dette er seriøst eller bare tullball».

Etterlyser debatt

Lippestad kjenner en uro knyttet til det han kaller «terroristens truende tankegods» og nevner Fjordman allerede i forordet:

«I stedet for å diskutere kulturforskjeller som splitter oss i forskjellige kategorier, noe folk som Breivik, Fjordman og deres meningsfeller vet å utnytte, må vi gjøre som alle ungdommene jeg var så heldig å møte etter 22. juli-saken: Vi må se verdien av det enkelte menneske og betydningen av de grunnleggende verdiene i et samfunn - demokrati, ytringsfrihet, likestilling, menneskerettigheter. (...) Vi skal aldri tolerere intoleranse».

Kan gå galt igjen

På pressekonferansen under boklanseringen i går, gjentok Lippestad behovet for et oppgjør med høgreekstreme og antiislamistiske holdninger.

– Dette må ikke bare handle om Breivik. Da fjerner vi oss fra problemet. Hvordan kunne dette skje? er en viktigere debatt enn spørsmålet om Grubbegata burde vært stengt. Og den debatten syns jeg ikke vi har hatt i Norge, sier Lippestad.I boka kaller han de farlige holdningene for et framvoksende politisk lavtrykk, eller ekstremvær, som fordi det er menneskeskapt, også kan gjøres noe med:«Om vi vil - og tør - ta tak i de mest brennende spørsmålene».

– De holdningene Breivik står for er det mange som deler. Hvordan vokser slike holdninger fram? Og hva kan vi gjøre med det? Europa er i endring, det er stor arbeidsledighet blant ungdom, mye frustrasjon og usikkerhet. Mange mener svaret er å skille folkegrupper. Jeg vil heller fokusere på hvilke verdier vi har som holder oss mennesker sammen. Dette er en debatt vi må ta, hvis ikke vil det gå galt igjen, sier han.

Personlig skildring

I boka forteller han inngående om hvordan det var å være forsvarer til en forhatt mann han selv ikke kunne forstå. Om tvil som ble til trygghet, da han innså at oppgaven først og fremst handlet om å verne grunnleggende demokratiske verdier, gjennom å tilby Breivik en rettferdig rettergang.

Da han i 2001 forsvarte en av nynazistene som ble dømt for drapet på Benjamin Hermansen, ble han deprimert over å se ungdommer velge høgreekstremismen, skriver han:

– Hadde jeg vært far til noen av disse, ville jeg heller ønsket at de ble stoffmisbrukere. Rusavhengige ødelegger i det minste først og fremst seg selv. At det ble juss for Lippestad skyldes opplevelsen fra tenårene da faren gikk konkurs, og familien ble satt på bar bakke. Fremmede kom og tømte hjemmet deres for alt de eide. – Jeg ble nysgjerrig på hva slags rettsystem vi har. Jeg ønsket ikke å stå forsvarsløs hvis noe sånt hendte igjen, står det. Lippestad beskriver også Breiviks glis. I enkelte miljøer har terroristen oppnådd akkurat den kult-status han ønsket seg, og som han sa han ville få.

– Han og hans meningsfeller opplever neppe dette som en straff – snarere tvert imot.