Har Ålesund noe i litteraturen å gjøre?

– Jeg håper boka kommer ut til våren, sier Bjørn Vatne.

– Hva handler den om?

– Det er for tidlig å si, men vi er altså i Ålesund et stykke fram i tid. I 2070 vil jeg være 94, hvis jeg fortsatt lever.

– Den første boka mi hadde også handling lagt til Ålesund. Det var veldig praktisk, for da slapp jeg å faktasjekke alt det ytre jeg skrev om. Jeg er ellers veldig lite interessert i Ålesund som geografi. Dette med kommunegrenser bryr jeg meg ingenting om, eller hvordan det går med AaFK.

– Du kan godt skrive at jeg driter i Ålesund. Jeg har aldri sett på meg selv som en patriot, og jeg trodde ikke før at skrivingen min hadde noe med hvor jeg kommer fra å gjøre. Selv leste jeg jo store europeiske romaner i oppveksten, med handling lagt til Paris og Berlin. Hva har lille Ålesund å stille opp mot da? Nå har jeg sjølsagt skjønt at god litteratur kan komme fra alle plasser. Det mellommenneskelige er alltid interessant, og det kan like godt foregå i Ålesund, sier han.

Forfattermøte

2. november skal han samtale om sin hjemplass, i og utenfor litteraturen, med forfatterkollega Caroline Kaspara Palonen.

Arrangementet med tittel «Heimplassar» foregår på hovedbiblioteket i Ålesund torsdag kveld, i samarbeid med Norsk Forfattersentrum.

For noen dager siden var de to i Harstad, som er Palonens hjemplass.

Begge har gått Forfatterstudiet i Tromsø, men ikke på samme tid.

– Harstad og Ålesund har forbausende mye til felles. Vi er et lite, homogent land. Litteraturen i Norge i dag kunne bare vært skrevet her, kanskje også i Sverige og Danmark. Menneskelig sett har vi mye til felles med mennesker over hele verden, men samfunnsmessig er livet i Norge i en særstilling sammenlignet med resten av verden. Det ønsker jeg faktisk at noen skriver bøker om snart.

– Norske forfattere i dag skriver veldig likt, og det er en type litteratur som er innovervendt og ganske selvsentrert, sier Vatne.