Pål Eikrem må bli intervjuet over epost. Hver bokstav må velges ut med den øyestyrte datamaskinen, ord lappes sammen til setninger. Det er et uunnværlig hjelpemiddel. Men forsinkelsen og mangelen på en egen stemme er fortvilende for en mann som alltid har vært kjent for sin kjappe replikk.

Stemmen

– Det har jeg nok ikke klart å bearbeide og forsone meg med ennå. Trolig aldri heller. Alt annet ved sykdommen er for så vidt aksepterbart, men å ikke kunne snakke er grusomt. Jeg brenner hele tiden inne med kommentarer. Hvis jeg skriver en kommentar på pc’n blir jeg ferdig når de andre har gått langt videre i samtalen, og da blir det litt goddag mann økseskaft. Som oftest lar jeg heller være. Det gjør vondt. Heldigvis kan jeg kompensere med dårlige vitser på Facebook og Twitter.

Han brenner inne med de samme samtaleemnene som alle andre. Som Pål selv formulerer det:

– Ungene, jobb , fotball, været, nyheter, spissmangelen til Aafk, inkompetente og udugelige politikere, hvor knakende god Ina Breivik er som Margot og hvordan jeg skulle klart å brøyte veiene ti ganger bedre og raskere enn samtlige brøytesjåførene på Sunnmøre.

Formidleren

Pål Eikrem trodde det var en spøk da han fikk vite at han var nominert til Sunnmørspostens hederspris. Den er stemt fram av leserne.

– Nå når jeg har fått statuetten på hylla er jeg dypt takknemlig og ydmyk. Det er kjekt å bli satt pris på, sier Eikrem.

– Det er etterhvert mange som har hørt deg holde foredraget ditt, eller lest bloggen din. Hva er det du ønsker å formidle?

Ventil

– Bloggen skriver jeg mest for å renske eget hode. Jeg har jo forhåpninger om at det kan få folk til å reflektere litt, men det er absolutt ikke ment som noen pekefinger. Feedbacken har inneholdt nettopp det jeg er ute etter: Helsepersonell blir gjort oppmerksom på hvor lett det kan være å krenke pasienter i sin godhjertede iver etter å hjelpe. De får vite enkle grep for å unngå dette. «Vanlige» folk setter mer pris på livets små gleder og detaljer som å kunne klø seg på nesen, gå på do når du ønsker, snakke, hoste, ta gi en klem, slippe å be om hjelp til absolutt alt praktisk, svelge og plystre...

– Trives du der oppe i rampelyset?

– Hehe, her ville jeg nok ha blitt arrestert av familie og venner dersom jeg sa nei. Men litt alvorlig sagt skulle jeg ønske det hadde vært på et annet grunnlag enn ALS.

Humoren

– Du har alltid brukt humor for å formidle. Blir folk overrasket over at du takler ting med humor fremdeles, til tross for din vanskelige fysiske situasjon?

– Ja, mange lurer nok på om jeg er riktig vel bevart. Venner og bekjente som kommer på besøk for første gang etter jeg ble syk er naturlig nok litt nervøs for hva som møter dem, har kanskje gruet seg litt. Etter to minutter er all nervøsitet borte når jeg får vist at jeg er den samme gamle Pål’en, bare litt mindre gestikulerende.

– Blir vi veldig klønete og rare når vi møter en mann som er lam i kroppen, men klar i toppen?

– Jeg vil heller si usikre og litt nervøse, hvilket er helt naturlig i møte med noe ukjent. Men det er jo litt spesielt når folk omtaler meg i tredje person når de står rett foran meg og spør kona mi om jeg hører eller oppfatter det de sier. Enkelte bøyer seg helt nært ansiktet mitt, snakker overdrevet høyt, tydelig og sakte. Da drar jeg i gang pokerfjeset og humrer inni meg.

Sosial

Kontakten på Facebook, blogg og andre digitale møteplasser betyr svært mye.

– Den gir meg anledning til å følge med i verden, holde kontakt med slekt og venner. Det hadde vært stusselig uten.

– Er du lei av at folk bare snakker om sykdommen din?

– I det daglige snakkes det ikke så mye sykdom. Forbausende lite, faktisk. Men jeg får jo kontinuerlig lykkeønskninger og stå på-meldinger på Facebook, e-post og av folk jeg møter.

Hverdagen

En vanlig dag for Eikrem er ikke ulik min og din – bare langt mer rutinepreget. Med assistanse fra et stadig skiftende ensemble av hjelpere fra hjemmetjenesten tar han frokost kl 08 i senga, vask og stell 0945, og er på plass i stolen foran pc’n rundt klokka 11. Der leser og svarer han på e-post, leser nyheter og betaler regninger. Lunsj serveres klokka 12, deretter tar han imot ungene etter skolen og hjelper med leksene.

– Så blir det ofte å kontakte ergoterapeut, fysioterapeut, legen eller hjemmetjenesten angående alt fra forbedring av hjelpemidler og medisinske spørsmål til planlegging av eventuelle utflukter. Middag klokka 16. Surfing på nettet, TV og kanskje besøk fram mot midnatt da jeg blir lagt.

Akkurat nå er det naturlig nok jula og som har opptatt det meste av tankene til prisvinneren. Feiringen, familien, om presangene til barna slår an.

– Samtidig håper jeg på at mange kandidater har søkt som nattevakt hos meg og at personellsituasjonen forholder seg stabil. Det er nokså slitsomt med stadige opplæringer.

Øyeåpneren

– Er det situasjoner eller utviklinger i samfunnet som du ser veldig annerledes på nå enn før du ble sjuk?

– Naturlig nok har jeg fått øynene opp for hvordan vi tar oss av syke og eldre. Jeg er en ressurssterk person som ikke mangler noe i min situasjon. Men jeg tenker med gru på alle eldre og mindre ressurssterke som ikke får den hjelp og assistanse de bør og har krav på. Det er betenkelig at vi stadig får servert skrekkhistorier i media om syke- og eldreomsorgen i verdens rikeste land.

Fremtida

Eikrem vil gjerne dele prisen med kona Anne Marie, som han sier er en solid støtte i de daglige utfordringene.

Han trekker også fram Finn Harry Sjøholt som tar seg tid til å være med rundt og presentere foredraget, og familie og venner som motiverer ham.

– Hva håper du å oppnå i tida som kommer?

– Å holde meg såpass frisk at jeg fremdeles er til nytte for ungene, og at min historie kan hjelpe flest mulig, både pasienter og helsepersonell.

Når det gjelder helsepersonell mener Eikrem at det er mange flinke som utøver sitt fag på en imponerende måte. Det er likevel viktig at det er økonomi til opplæring og at en kan ta seg tid. Ikke alt kan læres i løpet av studiet - en helsearbeider er ikke en helsearbeider uten kontinuitet og stabile rammer, mener han.

– Utdanning koster, men mangel på utdanning koster oftest mer. Og dannelse er like viktig som utdannelse , som pappa så ofte har sagt.