Vinylen var visst ikke død. Teknikken har tilsynelatende bare vært på avlastning og kommer haltende tilbake. Volumet er foreløpig ikke direkte avskrekkende, men veksten uansett størst når det kommer til fysisk format for musikklytting.
Når ei kasse med gamle klassikere og nyutgivelser side om side dukker opp mellom shampoo og cherrox-støvler på Coop Obs! må noe ha skjedd.
– Forrige uke solgte vi 12 LP-plater, forteller Kristian Teigen i stormarkedet.
Amerikaneren David Sax skrev boka «The revenge of analog» i 2016. Der siteres en kilde på at digitalisering nok er toppen av brukervennlighet – men vinyl toppen av opplevelse.
LP-ene traff bunnen mot midten av nittitallet, mens singler «bunnet» ti år etter. Siden har vinyl snudd oppover igjen.
Strømming og nedlasting har derimot langt på veg kverka CD-en. Nå er det den som er utrydningstrua.
– Typiske vinylkunder? De er nok ganske vanskelig å kategorisere. Det kan være «jente, 14», som har hørt at det er noe som heter plater. Også «gutt, 20» forekommer. Han har kanskje snubla over fars gamle samling på loftet.
Men en ny kunde kan like gjerne være «mann, 35», forteller Morten Johan Henriksen.
Han har jobba for Hi-Fi-klubben siden 2006, og ser samme utviklinga som resten av bransjen.
Om økninga er størst for vinyl, er omsetninga fremdeles under ti prosent av alt solgt stereoutstyr. Trenden er likevel mer enn tydelig:
– Vi har fem platespillere utstilt her i hyllene. Men bare én CD-spiller, påpeker butikksjefen.
CD-samlingene og LP-ene har tydeligvis bytta plass. CD-ene ligger innerst i bua eller bakerst i garasjen. Ganske så irrelevant som lydkilde i hverdagslivet.
– De yngste som tasser inn i butikkene og spør etter platespillere har til felles at de har skjønt musikk kan være mer enn bare strømming og youtube-video, legger Henriksen til.
– De syns det er morsomt å holde ei plate i hånda og liker det rent fysiske. Denne gjengen kommer ikke i første rekke for den analoge lyden, mener Henriksen.
– Nei, det handler nok mer om håndteringa av selve LP-formatet. Og da må de jo lytte til albumet slik rekkefølgen på låtene var tenkt av musikerne, sier Morten Johan Henriksen.
Like før vi dukka opp, sendte han av gårde tilbud på en Pro-Ject-platespiller til drøye ti tusen kroner.
Denne mulige kunden er en voksen kar med forhold til både format og klangbilde.
Men det er ungdommen som driver vinylsalget i været.
– En helt normal «folkemodell» koster rundt fire tusen kroner, sier stereoselgeren.
Neste byks på skalaen er altså rundt ti. Så dobles innsatsen ytterligere. Oppover finnes ingen grenser. Her som ellers i livet.
– Forskjellene ligger i type pickup, stift, og øvrige komponenter.
Spilleren bør stå til resten av anlegget. Liten vits i å skyte spurv med kanoner. Folkemodellene har stift som lar seg enkelt bytte. De mer påkosta «pickup-ene» må sendes inn eller skiftes hele.
De er uansett langt på veg å betrakte som slitedeler, om enn ikke i samme grad som stiftene på sveivegrammofonene ...
– Jo spissere stift, jo mer kan spilleren gjengi, sier eksperten.
– Gamle plater fra støvete fjernlagre er gjerne fulle av diverse gammel moro?
– Vask dem for all del før de tas i bruk på nytt! Helst med et antistatisk rensemiddel, anbefaler Morten Johan.
– Hører du forskjell på digital og analog lyd?
– Å ja. Vinylen framstår som mer organisk. Varm. En annen tilstedeværelse. Forskere mener å bevise at vi responderer positivt på visse klangegenskaper som er vanskelig å gjenskape digitalt.
Butikksjefen er ikke så sikker på om vinyl lenger kan oppfattes som «hipster-kult». Han er langt sikrere på at lydkjøperne er genuint opptatt av selve musikken.
Bassisten Jan Ove Engeseth i bandene Pot Beach og Armchair Oracles er naturlig nok dét:
– Vi spilte riktignok inn begge platene på digitalt utstyr. Det hadde jo vært en drøm å gjøre det skikkelig analogt fra A til Å på spolebånd, filosoferer han. Lengsel kan spores i blikket...
Kostnaden ved å presse i vinyl betaler guttene på fremdeles. Skivene «A Day like Yesterday» og «In Machina» ble innspilt i 2016.
– Nei da. Vi får aldri igjen pengene. Men så er det heller ikke dét dette handler om. Vi vokste opp med LP-er. Dette er lyden jeg ble vant med. Det digitale er kaldere, skarpere. Sterilt. Og så er vi veldig glade i det rent håndfaste. Noe varig for ettertida. Jeg har ikke tall på alle CD-ene jeg har mista eller rota vekk. Da er det noe ganske anna med en LP. Den blir her!
Jan Ove fisker fram CD-versjonen av Pot Beach-plata og må myse over brillene.
– Jammen se sjøl her da, det er ikke lett å få med seg alt med lita skrift? Til og med yngre sliter. Et LP-cover er en helt annen verden, synes Engeseth.
– Den digitale lyttinga er altfor lettvint og overfladisk. Du blir mye mer rastløs. Hopper over. Spoler. Å legge på ei vinylplate og sette seg til rette framstår som rene høgtida i forhold, mener musikeren oppriktig.
– Rekkefølgen på låtene er jo gjennomtenkt. Det er et forløp der. På en LP får du med deg helheten. Først da kan sangene smyge seg under huda.
25 år gamle Synnøve Sandnes er muligens ikke en direkte typisk ung vinylkunde. Hun vokste opp i en familie hvor to eldre søstre ble yrkesmusikere.
Kornetten ligger i skapet og ingeniørstudiene er satt på vent til fordel for jobb som daglig leder av Terminalen Byscene i Ålesund.
Egen lytting skjer mest digitalt, men hun seiler likevel friskt opp som stor LP-samler.
Hjemme i stua er hele ene veggen dedikert vinyl og lyd.
– Jeg hører på alt fra jazz, pop og klassisk til, pønk, trash og doom metal. Det blir gitt ut vanvittig mye bra norsk nå, synes Synnøve.
Ut av hylla på platesjappa Jukebox trekker hun Stein Torleif Bjella som eksempel. LP!
Det er ei kjensgjerning at verken selskap eller utøvere tjener all verden på strømming – med mindre vi snakker millionvis av nedlastinger.
Både bransje og utøvere tjener langt bedre på den gode, gamle fysiske skiva. Kommaet kan flyttes ett hakk tilbake til de langt gyldnere tidene.
– De fleste artister på turné har med seg vinyl nå og jeg mener det er viktig å støtte dem direkte. Da vet vi hvor pengene havner, sier Synnøve Sandnes.
Bransjetall fra 2017 tyder på at vinyl ruller dobbelt så mange kroner i kassa til plateselskapene som f.eks. YouTube gjør.
Vinylsalget har dobla seg støtt og stadig siste åra og er størst av fysiske formater i dag.
Alex Rinde bak platedisken nyter stor tillit: Synnøve stoler blindt på anbefalingene hans.
– Enkelte førstegangskjøpere kommer fordi de er nysgjerrige på LP-ene og synes det er større stas i forhold til strømminga.
Også han er klokkeklar på at vinylen låter bedre.
– Dessuten blir jo selve samlinga en kjekk hobby. I dag er opplagene langt mindre enn i glansdagene, så albumene kan fort komme til å stige merkbart i verdi med åra, spår Rinde.
Alex vokste opp med LP-er, og gjorde sitt første kjøp som 11-åring. Fem år seinere – 1986 – kom CD-spilleren i hus.
– Noe av dette har jeg gitt vekk, men jeg har ennå ganske mange CD-plater. Har ikke tenkt å kaste dem, nei.
Vel hjemme igjen legger Synnøve Sandnes «Buoyancy» av Nils Petter Molvær på tallerkenen og skrur godt opp.
– Jo da, jeg har mange spillelister og strømmer mye. Men det er litt skummelt med alle disse algoritmene som straks serverer mer av det samme.
Jeg vil høre på masse anna også, jeg. Være bredere i smaken, sier Sandnes.
99 kroner måneden for å strømme ubegrensa er nesten en vits. En hån mot artister som prøver å leve av tonekunst.
– Men nettet er jo kjempebra til å introdusere musikk overfor nye lyttere. Få helt unge til å oppdage alt som finnes.
Kjærestens anlegg gjør ikke skam på Synnøves platevalg.
– Ja visst er jeg glad i lyden fra vinyl, sjøl om jeg ikke er så fanatisk opptatt av akustikk og klang. For meg er det innhold og uttrykk som teller. Musikk er et utrolig viktig bindemiddel mellom folk, sier hun.
Her er det trolig like mye kulturarbeideren som privatlytteren vi hører prate. Sandnes brenner for både jobben og den gode vinyl-sak.
– Men si oss: Hva gjør John Travolta her?
– Den CD-en må være fra tida jeg fikk ta med meg plater hjem fra jobben på Musikkverket.
Molvær toner ut og inn braker noen unggutter fra Tromsø med blytung doom og death: «Heave, Blood and Die». De var i Urørt-finalen sammen med vinneren Jon Olav fra Barstadvika. Spennvidde ålreit.
– Du, sjangeren er ikke så skremmende som enkelte tror. Bandet gir meg håp for framtida, sier Synnøve og smiler.
– Når vi lytter til et album blir vi nødt å holde fokuset på musikken og forløpet. Det er veldig forskjellig fra sjanger til sjanger naturligvis, men alle musikere har et forhold til flyten og rekkefølgen av låtene.
For meg ligger en stor del av opplevelsen i måten de har bygd opp platene sine på, sier hun.
Tettere lytting på én og én artist i gangen gjør dessuten at vi raskere blir fortrolig med dem. Spotify er unektelig langt mer fragmentert i sitt vesen.
– Mange nye og unge vinyl-kunder kjøper eldre «klassiske» utgivelser innen f.eks. rocken fra seksti- og syttitallet?
– Jeg har ambisjon om å samle alt av Pink Floyd. Men det er så mye anna bra som rører seg der ute også.
– Er det flere i vennekretsen din som snuser på vinyl?
– Noen har arva spillere og fått sansen på den måten. En og annen førstegangskjøper er det sikkert, sjøl om enkelte blir skremt av at du må investere litt i mer utstyr. Det er ikke bare å plugge i platespilleren, liksom. Men jeg synes det er verdt anstrengelsene, sier musikkelskeren Synnøve Sandnes.
CD-en lever farlig, mens langspillerne blomstrer. Hva blir det neste?
– Under siste Berlin-messa var det faktisk ganske mange nye «boomboxer» med kassettspillere å se, forteller Morten Johan Henriksen.
Oi, oi, oi ...
Den som lever, får høre.
Se video på SMP.no