De kongelige kom til Bergen 8. august. Dagen etterpå skulle de fiske laks i Rauma og alle norske og internasjonale pressefolk fikk beskjed om at besøket hos lord Walter Bromley-Davenport på Fiva, var ytterst privat. De kongelige skulle ikke forstyrres. Vaktholdet ville være omfattende, ja, det ble skutt med skarpt om noen forsøkte seg, ble det sågar påstått.

At vi ikke skulle få bilder fra et så stort kongebesøk i eget distrikt, var mer enn vi i Sunnmørsposten kunne akseptere. Til og med våre meget lovlydige redaktører måtte medgi det. Dermed ble jeg sendt ut på mitt første og eneste paparazzo-oppdrag som pressefotograf gjennom over 50 år i Sunnmørsposten.

Snikfoto

En paparazzo er som kjent betegnelsen på en pressefotograf som har som oppdrag å snikfotografere kjente personer i private situasjoner.

Seint på kvelden 8. august ble jeg kjørt til Romsdalen og det eneste jeg hadde med meg var en sovepose, litt drikke og noen brødskiver. Inne i soveposerullen lå den største telelinsa jeg disponerte, en 400mm, påkoblet mellomringer som skulle forsterke kikkertvirkningen. Og bakerst hang mitt Nikon F kamerahus.

Et stykke nedenfor Trollveggen ble jeg satt av og satte kursen mot en høyde med sikt til elva og laksehølen. Ganske engstelig kryssa jeg jernbanesporet uten at verken tog eller skarpskytterkuler trua min veg mot utkikksplassen. Jeg sov oppe på høyden til dagen grydde og myggen forsvant.

De kongelig kom etter hvert og den lange linsa ble forsiktig manøvrert frem gjennom gras og lyng for å unngå solreflekser i linseglasset. Og her fra denne høyden over elva tok jeg mine paparazzobilder, uten å forstyrre de kongelige på andre siden av elva – og uten å bli oppdaga. Hit var de kommet, prins Charles, prinsesse Ann, dronning Elisabeth, kong Olav, kronprinsesse Sonja og verten, lord Bromley-Davenport. Og sjølsagt politifolk og bodyguards.

Lav åling

Da jobben var gjort gikk retretten i lav åling mot riksvegen. Kamera lå skjult i soveposen igjen og på nytt kryssa jeg togskinna uten at det smalt rundt ørene mine. Men oppe ved vegen var det stor politiaktivitet. Jeg måtte kaste meg ned i ei grøfta. Hørte en politibil stoppe og folk som gikk ut. Våget ikke å løfte hodet før det var gått et kvarter.

Jeg kom meg omsider usett opp på vegen og forsøkte å haike med biler på veg mot Åndalsnes. Ingen stoppa for den rufsete «hippien» med sovepose. Jeg gikk langs vegen nedover og under jernbanebroa. Her var det ok å stå og haike. Avtalen var at folk fra redaksjonen skulle kjøre strekninga av og til – for å plukke meg opp.

En ung politimann kom gående oppover og stoppa foran meg.

– Hvor kommer du fra, spurte han.

– Fra Lillehammer, løy jeg og fortsatte med de eneste sanne ordene i samtalen: – Jeg har fødselsdag i morgen og skal hjem til Ålesund for å feire.

Politimannen granska meg, mens jeg frekt fortsatte samtalen:

– Men du, hvorfor står det så mange politifolk langs vegen nedover her?

På dørken

Den unge betjenten svarte ikke. Han rista bare på hodet og gikk videre. Like etterpå kom bilen jeg venta på. Fotografkollega Knut Enstad ba meg ligge flat ned mot setet og dørken.

– Herfra og nedover står alle politifolkene fra Ålesund og de kommer til å kjenne deg igjen! var forklaringen.

Gleden var stor i avishuset i Storgata i Ålesund. Sunnmørsposten hadde sikra seg det mest eksklusive oppslaget til neste dag – som eneste avis i kongeriket. Vi fikk også vite at prins Charles hadde fått to lakser, kronprins Harald fikk tre, men hertug Philip fikk ikke noen.

Det kom ingen kongelige klager eller protester til avisa. Det kom faktisk en bestilling på bildene mine fra slottet, via en advokat i Molde. Jeg har med jevne mellomrom lurt på hvem han var, politimannen som jeg snakket med i Romsdalen den dagen. Og i sommer fikk jeg vite det.

Oppklart

Det ringte en kar som var på jakt etter bilder til ei bok. I løpet av samtalen kom spørsmålet om det var jeg som hadde fotografert de kongelige i Rauma 9. august 1969. Det kunne jeg bekrefte og fortalte om opplevelsen.

– Ja, det er jeg som er politimannen som snakket med deg, fortalte den hyggelige karen i telefonen.

– Jeg var der oppe seinere og fant ut av hvor du må ha ligget og tatt bildene av de kongelige. Som fersk politimann sjekka jeg deg ikke så grundig som jeg burde ha gjort. Seinere ble jeg lensmann og fikk også kongens fortjenestemedalje før jeg ble pensjonert.

Da jeg var på slottet for å takke for medaljen, fortalte jeg kong Harald om den gangen jeg ikke gjorde jobben min i Rauma – og beklaget det. Men kongen lo godt og sa:

– Det ble da i alle fall gode bilder!