De fikk smake på stjernelivet

Denne historien er så «tulen» at dagens talenter antakelig ikke vil forstå den. Men turnélivet med superstjerna Ray Adams ble virkelig nok for seks ålesundere.
The Climbers
  • Aktive 1961 – 1966. Opr. med Jan Løseth, Georg Pedersen, Rollf Giske, Ejllund Giske og Lidvard Sperre.
  • Fikk platekontrakt av Rolf Wesenlund 1963. To singler på Philips.
  • Under Lykkeshowet på Arbeidern 1964 ble de kjent med Ray Adams, som straks inviterte dem på Sverige-turné sommeren etter – da med litt endra besetning.
  • Fikk fanclub der, og turnerte i egen regi ut året.
pluss

«De har fått oppfylt den drømmen så mange unge har –de er blitt popartister og står i dag på terskelen til profesjonisme. Nå skal de for alvor lukte på showbusiness (...)

Nå har de endelig fått sin sjanse – sangeren Ray Adams har valgt ut «The Climbers» som «komp-band» for sin årlige turné i Sverige».

Så stod det i skriften våren 1965. «Vi skal synge, spille og presse bukser!» lød tittelen.

Turnéen i Sverige var en blanding av konsertshow med Ray Adams og mer vanlige dansejobber, der The Climber fikk være seg sjøl.

– Hollies, Shadows og litt Beatles, forteller Ejllund Giske, Lidvar Sperre og Alf Eide.

Trestemt

De gjorde inntrykk med sin trestemte vokal, forstår vi. Karene er samla for å mimre fritt femti år etter.

I tillegg var Eva Jacobsen hjertelig med som sanger, pluss Kalle Kildehaug – organist – og gitarist Jan Løseth.

Ray Adams het egentlig Ragnar Asbjørnsen. Oslo-mannen var slagersanger i femtiåra og fikk et gjennombrudd i England 1961 med svisken «Violetta».

Adams solgte hundretusener av singler, og var blant de første norske plateartister med karriere utenom landets grenser.

Før turneen lå Climbers i «treningsleir» på danserestauranten Rondo i hovedstaden.

Adams var nøye på at de måtte være streite i tøyet også. Så det ble målsøm hos Frank Varner: Én dress med charleskrage. To skjorter. Rosa og blå. Det fikk vær så god holde hele turneen.

– Å du heite mi tid, utbryter «Affen» Eide ved minnene.

Kjøretøyet var ikke like påkosta. En sliten -58 Volkswagen Transporter med løst buss-sete i varerommet. De fikk såvidt plass foran instrumenta. Resten av bagasjen på taket.

– En bråbrems hadde garantert tatt livet av oss alle, hevder han.

Affen steppa inn som trommis på turnéen, enda han hadde spilt mest «sofamusikk» før. Eldre evergreens og jazz. En overgang, kan du si. Men rutinen kom fort.

– Jaggu var det en god skole! Opptil tre spillejobber per dag. Tretti mil lange dagsetapper. Kjøre det bilen gikk for å rekke fram. Sove på skift. Prøve å huske venstrekjøringa. Plukke opp nye låter via radioen.

Tvilsom niste

Lunsj? Nærmeste grøft. Medbrakt egen mat, stadig mer tvilsom i takt med stigende sommervarme. Så finne hotellet, bare for å oppdage at dét måtte bandet betale sjøl...

– Adams var arrogant. Han bodde aldri samme sted som oss. Vi måtte dele rom på pensjonat og misjonshotell. Men vi var ganske høyverdige moralsk. Ikke noe fanteri. Vi var rett og slett altfor trøtte, for dette var et blodslit, innrømmer karene.

Om rutinen var på oppadgående, var de likevel litt spente i det de entra scenen på Liseberg foran 10–12.000 mennesker.

Turneen strakte seg fra april til september. Gassen i bånn!

– Straks vi var ferdige med Adams-showet, røska vi med oss utstyret og sprang over til de rene dansejobbene. Rør-forsterkerne skulle helst hvile før de ble flytta. Det hadde vi aldri tid til, forteller teknikk-fikseren Ejllund og smiler.

Skandale

Turneen munna til slutt ut i en bredt avisomtalt krangel ettersom oppdragsgiveren lå milevis under tariffen.

Ray Adams ble blokkert i Skandinavia for ei tid – og guttene innmeldt i det svenske musikerforbundet. Trolig rikere på livserfaring enn rede penger.

– Husker dere låtene fra -65?

– Å ja! Settlista var fasttømra. Vi burde klare det. I det minste etter litt øving.

Hva fanden nøler I efter?