Den gang oldemor Sigrid Fjørtoft startet hatteforretning risikerte kvinner i Ålesund sterk fordømmelse hvis de viste seg utendørs uten et hodeplagg.
— Ålesund har alltid vært en hatteby, slår oldebarn Stine Rudi Standal fast (33). Når hun nå følger drømmen med eget hattestudio i Ålesund, viderefører hun en tradisjon som går langt tilbake i tid, også i hennes egen familie. Arven synliggjøres med navnet: Stines hattestudio heter «Fru Sigrid Fjørtoft Modes», akkurat som oldemors. I kortform bare «Sigrid Modes».
Sosial kontroll
Den gang alle gikk i hatt i Ålesund
— Jeg vil ikke tilbake til tida da hatter var en form for sosial kontroll og synlige bevis på det store klasseskillet i samfunnet. Men vi kan godt henge fra oss allværsjakka litt oftere, sier Stine.
I 1998 forsvant den siste hatteforretningen da Stines grandtante Astrid Krohn Dale avviklet «Fru Sigrid Fjørtoft Modes» etter 75 års sammenhengende drift.
Da hadde ålesunderne for lengst vendt hattene ryggen, og helt glemt hva en hatt kan gjøre med den som bærer den.
Et løft
— Hvis en hatt er riktig for deg vil den løfte deg, som en usynlig tråd som får deg til å rette ryggen og heve blikket. En hatt blir lagt merke til. Den rammer inn ansiktet, som jo er det første folk ser etter. En hatt kan gjøre hverdag til fest, sier Stine.
Selv lager hun hatter som er små kunstverk, enten den er inspirert av favorittsangen «Bird on the Wire» av Leonard Cohen, eller bærer en poetiske tittel som dette: «The day Monsieur Hercule Piprot realized he may never see some of his friends again».
Begge er eksempler på hatter hun har laget til internasjonale konkurranser. For Cohen-hatten fikk hun en fjerdeplass.
Turbanrekorden
— Alle hatter er fortellinger. Hatten sier noe om hvem du er, eller hvem du i hvert fall ønsker å være. Hatten må passe til både hodet, kroppen og personligheten, samt vær og vind og anledning, sier Stine.
Ofte velger hun turban. 22. april er faktisk «Den norske turbandagen».
En slags turbanrekord i Ålesund ble sannsynligvis satt av fru Aksel Holm, Kjell Holms mor, den gang hun ba om 25 turbaner i en og samme bestilling hos fru Sigrid Fjørtoft, der også datteren Astrid jobbet etter hvert. En turban for hver tenkelige anledning, der altså:
— Turban og andre orientalske innslag var siste mote også her i Ålesund på 30 – og 40 – tallet, og fine fruer ledet an, husker Astrid.
— Det var jo ikke snakk om at folk kunne vise seg utendørs uten noe på hodet, selv ikke hvis det bare var for å hente melk på meieriet. Uten hatt ble du virkelig sett ned på, og ble et samtaleemne over hele byen. Alle ville ha visst hvem som ikke fulgte reglene, og både du og familien din ville nok ha fått beskjed.
Påbud og forbud
— Alle måtte ha ny hatt til 17. mai, det var nærmest et sosialt krav. Derfor var denne tida på året den aller travleste for min mor og sydamene. De jobbet dag og natt, og leverte ferdige hatter på dørene i morgentimene på 17. mai, helt utslitte. Mor rakk akkurat å komme hjem for å gjøre oss barna klare til toget, sier Astrid.
Stine trekker parallellen til debatten om religiøse hodeplagg:
— Før var det et sosialt påbud om å gå med noe på hodet. I dag krever enkelte et forbud mot for eksempel hijab. Det beste er vel alltid å la folk bestemme selv.
En arisk hijab
Blant de mange gamle hattene etter oldemor Sigrid Fjørtoft som Aalesunds museum har hatt utstilt de siste årene, finnes det en mørkeblå, nesten svart hatt som egentlig er en turban med tett slør hengende bak og på sidene. En tilsvarende hatt ble solgt til en tysk offiser under krigen, har tante Astrid fortalt.
— Han ville ha noe veldig moderne og arisk riktig til sin norske kjæreste, og endte altså opp med noe jeg syns ligner veldig på en hijab av i dag, sier Stine.
Tyskerne
Under krigen opplevde tante Astrid å bli kalt «schwarze zigeunerin», – svart sigøyner, av noen tyske soldater som så henne vaske utstillingsvinduene. Hun var helt mørk i håret som ung. Etter den episoden sørget moren for at hun fikk jobbe bak i butikken.
— Vi hadde ikke veldig mange tyske kunder, men noen var det jo. Da freden kom ble de såkalte tyskerjentene paradert gjennom byen. Da oppdaget jeg at flere av hattene de bar var fra vår butikk.
— Var de mange, tyskerjentene?
— Nok til at det ble en parade.
Drømmeyrket
De har hatteyrket i blodet både Astrid og Stine. Astrid vokste opp i morens forretning som til å begynne med ble drevet ved Aarflot, før de fant nytt lokale i Notenesgata. Det var elleve hatteforretninger i Ålesund da hun var barn, husker Astrid.
To generasjoner senere dukket tenåringen Stine opp med jevnlige besøk i det som var blitt tante Astrids hattebutikk.
— Hatter var drømmen min allerede i 5–6 års alderen. Noe dro meg dit, men jeg kan ikke forklare hva det var. Jeg visste bare at det var hatter jeg ville holde på med, minnes Astrid.
Det var dagens høydepunkt å få rydde lageret på loftet med alle silkebåndene og blomsterpynten. Eller bare å få sitte i trappa og høre sydamene snakke fritt om fruene i byen.
Senere gikk hun i lære hos sin mor, og jobbet med henne lenge.
Hatter viste klasseskille
Forretningen hadde tre rom: Butikklokalet med utstilling, bakrommet med sydamene, og det helt spesielle rommet med ekstra fine speil der de fineste fruene ble tatt imot av fru Fjørtoft selv.
— Det var store klasseskiller i Ålesund før, og hatten var en måte å vise det på, sier Astrid.
Det var ikke vanlig at gifte kvinner den gangen fortsatte å jobbe, og både Sigrids foreldre, svigerforeldre og andre i byen hadde meninger om dette bruddet på kutymen, men fru Fjørtoft brydde seg ikke. Hun fikk fire barn på rappen samtidig som hun startet forretningen i 1923. På det meste skal hun ha hatt 13 ansatte.
Nye muligheter
— Oldemor fikk med seg hele glansperioden fram til 50- og 60-tallet. Tante Astrid opplevde nedturen da folk sluttet med hatt, og de fabrikksydde tok over det lille markedet. Det blir ikke det samme å drive hattestudio i dag, men jeg ser mange muligheter. Tante Astrid har vært mer skeptisk og fryktet at jeg kommer til å sulte. Så langt går det bra, jeg skal vokse veldig sakte, sier Stine.
— Hatten er jo ikke lenger en daglig tvang. Jeg ser på hatten som en skulptur. Den kreative prosessen er viktig for meg, og kreativiteten er noe jeg har til felles med både Astrid og oldemor. Hatter er like mye kunst som håndverk, men en modist skal være menneskekjenner også, påpeker hun.
Det nikker tante Astrid til. Hun har hatt kunder opp gjennom årene som aldri ble fornøyd.
— Da trakk vi til slutt fram hatten vi kalte «siste utveg». Den var kledelig til alle.
Moderne modister
For en moderne modist som Stine er internett med netthandel og sosiale medier viktig:
— Vi har tilgang til kunder og andre modister verden over, men det er jeg som må finne mitt marked, og jeg håper jo at også folk her lokalt tar kontakt.
Når musiker Egil Olsen denne uka lanserer sitt nye album, er det i en hatt laget av Ålesunds nye hattemaker.
Også artisten Natalie Sandtorv er hattekunde.
Hattens dag
I oktober skal Stine i samarbeid med Ingvil Grimstad ved Aalesunds museum arrangere «Hattens dag» på Avholdshjemmet.
Da kommer modister fra hele Norden til Ålesund. Også historiens hattemakere skal fram i lyset. Grimstad sier det er spennende å lete etter hattespor i Ålesund:
— Med unntak av den tidligste perioden da hattemakerne var menn som kanskje også var buntmakere og jobbet med pels, så har jo dette vært et typisk kvinneyrke. Det kan forklare hvorfor yrket ikke er bedre dokumentert, sier hun.
— Vi vet til sammenligning mye om tønnemakerne i byen, et tradisjonelt mannsyrke. Både hattemakere og tønnemakere holdt til i Kipervika, men det er de sistnevnte, kiperne, som har gitt navn til strøket.
Gamle bilder er ellers god dokumentasjon på at hattemakerne virkelig satte sitt preg på byen. Hattebyen Ålesund.