– Veldig sjeldent. Og et enormt materiale. Det finnes ikke noe lignende funn, i alle fall ikke på Sunnmøre, ikke i så stort omfang, sier historiker Stein Arne Fauske, som nylig fant brevsamlingen mens han jobbet med arkivet på Aalesunds Museum.
– Kjempeverdifullt. Dette er en viktig gjenoppdagelse, sier historiker og museumsbestyrer Torbjørn Akslen.
– En kulturhistorisk sensasjon! mener historiker og forfatter Aud Farstad, som skrev om den til nå ukjente operasangeren i en artikkel i Sunnmørsposten 8. mars i år.
Jobben med å gå igjennom alle brevene blir svær. Til nå har Fauske, som for tida jobber på et prosjekt for Ålesund Museum der han registrerer og ordner innhold i arkivet, brukt flere timer på bare en del av den første av 10 mapper.
Mange av brevene er fra foreldrene til Wilhelmine, nest yngst i en søskenflokk på 10. Det er yngstemann, Gyda, som har levert inn brevene til museet, etter Wilhelmines død i 1938.
Det første brevet er fra moren til Wilhelmine, 10 år.
– De tilhørte sosieteten i Ålesund, faren som kom fra Trondenes var sorenskriver på Nordre Sunnmøre, mens moren som het Øwre kom fra Molde.
– I 12-årsalderen ble Wilhelmine sendt til Vestnes for å få en borgerlig oppdragelse, og noen av brevene er fra barn hun ble kjent med der. Brev fra barn på 1800-tallet er sjelden vare, de ble ikke tatt vare på. Det samme gjelder brev som kvinnene skrev, sier Fauske.
Etter konfirmasjonen i Ålesund ble Wilhelmine sendt til Kristiania for å utvikle sangtalentet sitt, og her gjorde hun det godt. Ett av brevene i samlingen er skrevet til Magdalena Thoresen (Henrik Ibsens svigermor) som da bodde i København.
I brevet skriver Wilhelmine at hun ønsker å ta musikkutdanning i København, og er på jakt etter et sted å bo.
Etter fem års utdanning i Paris reiste Wilhelmine ut i Europa, og mange av brevene er fra venner og kjente i de ulike landene.
Henrik Ibsen rådet henne seinere til å prøve lykken i Stockholm, hvor hun også gjorde suksess og omgikkes de kongelige.
To av brevene i samlingen er fra Edvard Grieg, antakelig fra 1870-tallet.
– Han var pessimistisk med tanke på hva slags mottakelse musikken hans ville få i Norge, og Wilhelmine tok på seg jobben med å formidle den på ei rekke konserter, både i Norge og i utlandet, forteller Farstad. I brevene svarer Grieg blant annet på hva han synes hun skal synge på konsertene.