Er det mulig å lage en publikumsvennlig forestilling på basis av dyptpløyende forskning på hjernen? Ja, faktisk. Det var ikke på grunn av sine evner som underholdende foredragsholder at May-Britt Moser i 2014 ble tildelt Nobelprisen i medisin. At hjerneforskeren fra Sunnmøre også kan formidlingens kunst er det ingen tvil om. Moser har en uhøytidelig stil. Hun er både humoristisk og seriøs på samme tid. Ingen primadonnanykker å spore der i gården.

Hippocampus

Forestillingen «Into Whiteness» er en hyllest til hjerneforskningen ved bruk av fortelling, filmkunst og musikk. May-Britt Moser fortalte om hvordan hjernen fungerer. Vi fikk blant annet høre om hippocampus, som kobler i hop informasjon om sted og hendelser i hjernen. Minner lagres, men hva skjer når hjerneceller full av informasjon dør? En utfordring for enhver forsker er å kunne klare å presentere kompliserte ting på en enkel, interessant og forståelig måte. Dette klarte Moser i stor grad, selv om vel publikum etter forestillingen ikke nødvendigvis satt igjen med så mye informasjon som kan brukes i det daglige liv.

Film og musikk. Foredraget ble akkompagnert av musikalske og filmkunstneriske tolkninger av hjernens minneunivers. Musikken er komponert av Bertil P. Johansen og ble på dyktig vis fremført av TrondheimSolistene. De korte filmene er produsert av Johan M. Elvemo. Komponisten har besøkt Moser i lab’en og omskapt lyder til musikk. Hjernens verden kan nok virke surrealistisk, og mange toner virket likeens, i stor grad iført en lettere dramatisk-aggressiv palett. At hjernen vel også må kunne betegnes som harmonisk og logisk tok bare delvis musikken opp i seg. Filmene visualiserte tekst og musikk. Uten tvil skapte tonene og filmkunsten stemningsbilder, men er det nå slik at disse elementene klarte å dra ut kjernen i hjernen?

Hodereise

At en forsker på toppnivå kommer ut fra sin hule og presenterer stoffet sitt på en forståelig måte for folk uten forkunnskaper er høyst prisverdig. Publikum ble tatt med på tur inn i hjernen. Reisen gikk kanskje en smule over hodet for denne anmelderens vedkommende. Etter hvert ble det litt vanskelig å fordøye samt holde fokus i alle temaer om hjerneceller, celledød, elektriske impulser, hjernekompass, minnepalass, osv. Men kanskje var dette også litt av vitsen med hele forestillingen. Publikum fikk på en enkel måte forklart hvor komplisert hjerneforskning er, og samtidig fikk vi en leksjon i hvor særdeles viktig det er å bedrive slik forskning. Jammen godt vi har dyktige folk som arbeider med saken.