Anmeldelse av Mio, min Mio:

«Magiske, mytiske, Mio»

Anmeldelse

Miramis: Her er Mio, i Iver Innsets skikkelse, sammen med Jum-Jum, spilt av Amalie Sofie Ibsen Jensen. I midten hesten Miramis. Det er vanskelig å se på bildet, men den hesten, den føles levende, i forestillingen. 

Teater
  • «Mio, min Mio» av Astrid Lindgren.
  • Samproduksjon mellom Teatret Vårt og Nordland Teater.
  • Dramatisering og regi: Hilde Brinchmann.
  • Med: Iver Innset, Amalie Sofie Ibsen Jensen og Dagfinn Tutturen.
  • Premiere 20. september, Plassen, Molde.
  • Publikum: fullt.
Kultur

Elisabeth Solvang

Terningkast: 5

Å iscenesette «Mio, min Mio» av Astrid Lindgren er ingen enkel oppgave. Denne ganske korte boka rommer nemlig så veldig, veldig mye. Ikke bare er den en klassisk heltehistorie om det gode mot det onde. I seg bærer den også eventyr, myter, litterære og bibelske referanser. Alt bakt inn i en utgangsfortelling som, selv om boka ble skrevet for over 60 år siden, peker på samfunnet rundt oss. Til og med storpolitikk kan man lese inn i boka. I tillegg handler den om ensomhet, utenforskap, allmennmenneskelige følelser, frykt, vennskap, kjærlighet, bebreidelse, sjølbebreidelse, livet og døden. Bare for å nevne noe.

Hvordan i alle dager har de greid å dramatisere alt dette, må jeg innrømme at jeg tenkte før premieren på «Mio, min Mio».

Så er det altså akkurat det Teatret Vårt og Nordland Teater har greid, på imponerende vis. Både med tanke på antall skuespillere og scenografien som brukes har teatrene valgt en minimalistisk tilnærming. Også historien skrelles noe ned. Alt dette skjer imidlertid uten at essensen blir borte.

Interaktivt

Allerede før handlingen begynner får publikum tre inn i en eventyraktig verden. En drømmende musikk, komponert til dette stykket av Eirik Myhr, akkompagnerer oss mens vi blir vist inn i salen. Der begynner vi, publikum, på scenen, mens skuespillerne begynner i amfiet.

Siden bytter vi plass, før vi bytter plass igjen mot slutten, og alt dette skjer på en sømløs, stille og elegant måte. På et helt naturlig, og rørende vakkert, vis gjør ensemblet noen av barna i publikum til skuespillere. Uten å røpe noe kan jeg si at denne oppsetningen har et grep på slutten som ikke er mindre enn magisk, og som rørte meg langt inn i hjertet.

Utfordrer

Det er mye som fester seg i forestillingen. En ting er Myhrs musikk, som går som en rød, vakker, tråd gjennom alt Mio opplever. En annen ting er scenografien, som i all sin enkelhet er effektiv og god. I det hele tatt er alt fra kostymer, til lyd og lys brukt slik at det utfordrer publikum ekstra. Og det funker.

Funker gjør også skuespillerne, som er troverdige til fingerspissene. De er gode, alle tre, men jeg vil skryte ekstra av «vår egen» Amalie Sofie Iben Jensen, som er fra Ålesund. Hun er et talent vi kommer til å se mer fra. Jeg har knapt sett så uttrykksfulle og skremte øyne på en teaterscene noen gang.

Når det er sagt får det kalde, skremmende og skumle litt for stor plass i forestillingen. Lyset er kaldt hele tida, ikke før helt mot slutten bryter det gule inn det blå. Også musikken er gjennomgående melankolsk og trist, selv i passasjene der Mio er stormende lykkelig.

Litt uutholdelig

Dette gjør at vi som publikum blir ekstra grepet, vi føler ekstra med Mio i hans kamp. Samtidig oppleves alt det vanskelige nesten litt uutholdelig. Det var også en liten stemme blant publikum som sa «jeg vil hjem» midtveis i forestillingen.

Likevel. Barnet som ville hjem ble overtalt til å bli værende og jeg tror både barnet, og den voksne som var med, var glad for det etterpå. For historien ender godt, til slutt. Og denne forestillingen kan være utgangspunkt for mange fine samtaletemaer mellom barn og voksne. I tillegg er den et glitrende eksempel på kraften som ligger i scenekunsten, energien som oppleves i møte med skuespillere som er så nær at du kan ta på dem og hvor sterke sanseinntrykkene blir når vi opplever, er der det skjer, og ikke bare ser på en skjerm som passive mottakere.

Den er fin, denne forestillingen. Så fin at når den kommer til Ålesund skal jeg ta med egne barn for å se den. For å gi dem en reise utenom det vanlige.