Det vet Wilhelmsen mye om selv. Hovedpoenget i foredraget var likevel dette: Å bli bitter gjør ikke situasjonen bedre.
Sjuke mennesker kan oppføre seg irrasjonelt og uventet, og ta ut fortvilelse og aggresjon på feil steder. Ansatte i butikker som er pålagt å være høflige kan oppleve å få skyllebøtter som ikke stemmer med situasjonen. Det er fristende å legge skylden på noe eller noen i stedet for å forholde seg til ubesvarte spørsmål og en krevende livssituasjon.
Slike utblåsninger kan forklares og forstås, men det å være sjuk er likevel ikke et frikort til å slippe unna ansvaret. Å frata noen ansvaret for egne handlinger er å redusere menneskeligheten.
Ei eldre dame fortalte at det verste med å bli gammel og sjuk var å ikke bli sagt imot lenger: «Jeg kan si hårreisende ting og slippe unna med det!»
Forståelse for usynlige utfordringer
Som langvarig sjuk er handlingsrommet i livet mindre enn hos andre. Det er ikke bare å velge å gå på tur når utmattelsen slår inn eller når migrenen herjer. Å bli bitter kan virke som den eneste reaksjonsmåten. Ubevisst kan det føre til angrep på andre og misunnelse i møte med andres liv. Det er noe annet enn å dele og fortelle hva som gjør vondt – som er en viktig del av å holde ut ulike typer smerter.
To forbilder når det gjelder å håndtere sjukdom og smerte har kjempet hardt for å ikke la bitterheten vinne.
Den ene, ei dame i 50-åra som ble ufør etter kort tid i arbeidslivet, fortalte en gang at hun til å begynne med var bitter fordi hun ble sjuk. «Men så fant jeg ut at det ikke var noen vits i det, jeg må heller prøve å gjøre det beste ut av situasjonen.»
Det andre forbildet har også tålt mye smerte over lang tid, men har utviklet en egen evne til å se andres smerte og klarer å få mennesker til å føle seg forstått.
Og det er kanskje her håpet ligger, at det ikke nødvendigvis følger bitterhet i kjølvannet av sykdom og ulike typer smerte. Å hjelpe hverandre til å unngå å bli bitre kan forhindre at det som gjør vondt blir enda mer vondt.