– I år har jeg mye mer selvtillit og trygghet på hoppingen. Da er det mye lettere å gå opp, gi jernet og bare kline til. Jeg følte ikke at jeg var der i før. Jeg følte meg litt utrygg på hoppingen, forteller en åpenhjertig Marius Lindvik til VG.

For tre år siden falt han stygt i skiflygingsbakken i Planica i Slovenia. I rundt 120 km/t deiset han i bakken og sendte et grøss gjennom den norske hoppleiren.

Med en hoven leppe, et skrubbsår på haken og en litt vond rygg reiste Lindvik seg opp på sletten i gigantbakken. Nærmest et mirakel, mente de som hadde vært vitne til fallet.

I hoppsporten snakker man ofte om å overvinne frykten raskest mulig, men bak tryggheten han utstrålte utad, lå det en større usikkerhet. Året etter fallet var det VM i nettopp Planica. Lindvik valgte å trekke seg.

– Han var litt redd, forteller landslagstrener Alexander Stöckl til VG.

– Det er en av de tøffeste avgjørelsene han har tatt, og som det står mest respekt av. Det var veldig modig gjort, sier landslagssjef Clas Brede Bråthen.

Lindvik tok grep etter at frykten meldte seg. Over tid har han bygget opp en robust mentalitet og reist seg til å bli en av verdens beste skiflygere.

– Jeg har jobbet på, både fysisk og mentalt, for å være godt forberedt, forteller han.

– Det viktigste er å holde pulsen nede. Jeg fokuserer på arbeidsoppgavene, forteller han om egne forberedelser.

Også Stöckl mener det er en helt annen Lindvik vi ser i dag, både personlig og hoppteknisk.

– Han har funnet ut av skiflyging, det var han ikke god på i starten. Så har han tatt steg for steg, aldri gitt opp, og kommet seg dit han er nå. Det er en helt annen skiflyger vi ser nå enn for to år siden, mener treneren.

Lørdag vant 23-åringen VM-gull i Vikersund foran et ekstatisk hjemmepublikum. Men i koket var ingen roligere enn hovedpersonen selv. I løpet av VM-konkurransen har Lindvik levert fire stabile, veldig gode hopp.

Nå er frykten ute av tankene.

– Han lykkes med å være 100 prosent fokusert, 100 prosent i sin egen boble, og ikke la seg forstyrre av det som skjer rundt ham. Han tenker ikke fremover i tid eller konsekvenser, han tenker her og nå, forteller Stöckl.

Selv om fallet og den tidligere redselen for skiflyging var en hump på veien, tror østerrikeren at Lindvik er født til å være en «kald fisk».

– Jeg tror han er sånn av natur. Han har alltid vært det. Han er alltid fokusert, men det koster også mye. Han er veldig sliten etter en sånn type konkurranse, men også veldig flink til å slappe av imellom. Det er en god balanse, sier han.

– Han håndterte frykten sin etter Planica på riktig måte. Den kan komme tilbake, så får vi håpe han håndterer den riktig igjen. For hvis man ikke er trygg, skal man ikke drive med dette. Da skal du stå over, sånn som han gjorde i Planica, sier Bråthen.

Etter gullhoppet sto lagkameratene og tok imot Lindvik i bunnen av bakken. Gleden var tilsynelatende like stor blant dem som hos vinneren.

– Alle kjenner på skiflygingsnerver. Men han vet at når han leverer sine beste hopp, kan det bli som i dag, sier Johann André Forfang, som endte på 10. plass.

– Det er en kultur og et miljø som det er godt å være i. Vi står sammen i med og motgang. Jeg føler meg veldig trygg i det miljøet og det håper jeg andre gjør òg, forteller Bråthen.