ZHANGJIAKOU/BEIJING (Aftenposten): «Du er nødt til å like en kaktus, selv om du ikke har de samme armene som andre.»
Javel?
Budskapet er ikke noe mer logisk på engelsk, slik det står på merkelappen. «You need to like a cactus, even if you don’t have the arms of others.»
Den lett absurde meldingen er klistret på siden av et glass ved kaffemaskinen i hotellrestauranten. Inne i glasset stikker en liten, grønn kaktusplante piggene sine så vidt over kanten. En rød mini-rose i plast ligger pent dandert ved siden kaktusen.
Rosen symboliserer kjærlighet. Kaktusen vitner om selvforsvar. Begge ligger beskyttet i glasset sitt.
Liker jeg en kaktus bedre hvis jeg får beskjed om at jeg er nødt til å like den?
Mer rekker jeg ikke å tenke før kaffen er ferdig brygget og jeg kan gå tilbake til mine kolleger ved frokostbordet.
Men det ligger noe der.
Pansrede kjøretøy
Buffeten i hotellrestauranten er det nærmeste vi kommer en normaltilstand i OL-boblen i Zhangjiakou, fjellområdet der blant annet langrennsutøverne kjemper om sine medaljer.
Her kan vi ta av oss munnbindene og snakke til hverandre bak pleksiglasset som er satt opp mellom spiseplassene. Hadde det ikke vært for «uniformene» til de som jobbet her, kunne dette ha vært hvor som helst.
Men «uniformene» avslører mye.
Betjeningen er nemlig kledd i heldekkende vernedrakter som sørger for at alt fra undersiden av skosålene til toppen av hodet er beskyttet mot koronaviruset. Alt vi ser av menneskelighet, er øynene som smiler til oss bak beskyttelsesbriller.
Så fort vi forlater restauranten, er ideen om en normaltilstand fullstendig forvitret. Smittesituasjonen er én ting. Sikkerhetstiltakene er noe helt annet.
Hva gjør et pansret kjøretøy merket «spesialpoliti» inne i denne boblen som kun er forbeholdt OL-deltagere?
Eller hva med antiopprørsutstyret politiet stolt viser frem på togstasjonen?
Hvorfor står det en politibuss med gitter på utsiden ved jernbanestasjonen?
Man kan lure på hvem det er myndighetene her ønsker å beskytte. Og hvem det er de frykter skal gå til angrep.
Uansett illustrerer de kontrastene som oppstår når man skal arrangere leker i et diktatur.
Det er klart det må være smitteverntiltak når OL foregår i en pandemi. Og det er klart det må være sikkerhetstiltak. Men sportsreportere som også var i Tokyo i fjor sommer, melder om langt mer inngripende tiltak her enn hva de opplevde i fjor.
OL-boblen skal forhindre at viruset sprer seg. Den illustrerer også hvordan Kina er i ferd med å lukke seg selv inne for resten av verden – med piggene ute.
Håp om endring
Jeg er her for første gang siden jeg reiste hit med kongeparet i oktober 2018. Kina er et land jeg har et nært forhold til. Jeg bodde her i flere år før sommerlekene i 2008. I den perioden lettet myndighetene på restriksjonene for oss utenlandske journalister slik at det i teorien skulle bli lettere for oss å gjøre jobben vår.
Den gang var det mange som håpet at lekene ville bidra til at Kina kunne utvikle seg i en mindre autoritær retning. Optimismen fantes ikke bare i Vesten, men også i Kina. Demokratiaktivisten Liu Xiaobo håpet at tiden var inne for å foreslå forsiktige politiske reformer. Resultatet ble oppropet kjent som Charter 08.
Myndighetene viste tegn til å lette på jerngrepet om sin egen befolkning. Blant annet ble det opprettet flere såkalte protestsoner i Beijing der folk skulle få lov til å si sin mening uten frykt for å bli arrestert.
Men da OL begynte, viste det seg at ingen våget å protestere i disse sonene. De forble tomme. Det oppdaget jeg da jeg reiste rundt for å sjekke alle sammen.
Og Liu Xiaobo? Han ble arrestert og kastet i fengsel. Da han vant Nobels fredspris i 2010, sto stolen hans tom i Oslo rådhus. Han døde i fangenskap i 2017.
Mønstereksempel
2008-lekene ble uansett en historisk triumf for Beijing-myndighetene. Her fikk de vist frem hvor moderne landet var blitt, hvor langt de hadde kommet, hvordan Kina for alvor hadde tatt steget inn blant stormaktene på den globale arena. Verden lot seg begeistre og imponere.
Lekene var også en personlig triumf for mannen som satt med ansvaret for arrangementet: Daværende visestatsleder Xi Jinping.
I dag er han sjefen for det hele. Den mektigste lederen Kina har sett siden Folkerepublikkens grunnlegger, Mao Zedong.
Og den makten viser han frem nå under OL.
«Xis visjon skaper spektakulært mønstereksempel,» leser jeg i en tittel i China Daily på bussen fra hotellet.
Det mønstereksempelet er kanskje synlig i glansbildet av OL som ble vist frem under åpningsseremonien forrige fredag.
Inne i OL-boblen er det noe helt annet.
Boblebusser
Et banalt eksempel: Logistikk.
Tenk deg at du skal reise fra A til B. Du henter frem Ruter-appen eller Google Maps, så får du beskjed om hva som er den raskeste veien. Hvilke buss-, trikk- og togruter som korresponderer.
Inne i OL-boblen er vi avstengt fra vanlig kollektivtransport og kan som hovedregel heller ikke kjøre egen bil. Vi må bruke «boblebusser» fra A til B. Men for å finne raskeste vei, har vi ikke annet enn statiske tabeller å forholde oss til. Der står det når bussen går fra A, men ikke når den når frem til B eller stoppestedene på veien.
I fjellområdet der langrennsløpene pågår, kan det fort ta halvannen time å flytte seg bare noen få kilometer. De samme problemene finnes i OL-boblene i Beijing sentrum og i Yanqing, der alpinutøverne konkurrerer. Systemet er unødvendig kronglete, spesielt i et land som har utviklet så mye avansert teknologi som Kina.
Under fjorårets sommer-OL i Tokyo var det også busser som fraktet folk rundt, men det fantes en app som gjorde logistikken til en langt enklere og mindre frustrerende opplevelse.
Og pandemitiltakene der var heller ikke like strenge som her i Beijing.
Smittevernhåndteringen under disse lekene gir rom for mange spørsmål. De heldekkende vernedraktene tjener liten hensikt, har FHI tidligere fortalt Aftenposten. Og hvor effektivt er det å spraye utsiden av boblebussene med desinfiserende væske i 15 minusgrader?
Men nulltoleranse er nulltoleranse. Det er derfor vi blir testet hver dag. Det er derfor sikkerhetskontrollen ikke er på vei inn på hotellet, men på vei ut – for å sikre at ingen med en positiv koronatest får forlate området.
Sykebilen utenfor er en påminnelse om hva som venter dersom viruset plutselig melder sin ankomst. Det skjedde allerede første dagen her. En russisk journalist ble fraktet ut med blålys til et eget hotell for folk i koronaisolat.
Tapt mulighet
Xis nullvisjon for viruset skaper en oss-og-dem-situasjon. Utenfor boblen kan kinesere flest leve tilnærmet normale liv.
Og på innsiden av boblen? Der skal du ikke snakke med mange før du hører uttrykk som «dystopisk» og «totalitært». Overvåkingskameraene og vaktene er over alt.
Frihetsberøvelsen – både i form av tiltak og den evige følelsen av å bli overvåket – gjør at mange beskriver en uhyggelig stemning.
OL i 2008 ble et utstillingsvindu for alt Kina har å by på av utvikling, historie og kultur. Pandemitiltakene i år gjør det umulig å gjenta den bedriften. TV-bildene viser ingen folkefest fordi tribunene står tomme. OL-boblen er en verden adskilt fra resten av Kina.
Det er en tapt mulighet for Xi at livet inne i boblen ikke ligner mer på det utenfor. Kina har jo så mye å by på. Økonomien har doblet seg siden 2008. Utviklingen er så enorm, kulturen så rik, maten så god. Det er så mye jeg gjerne skulle utforsket og lært mer om.
Vi får et glimt av verden utenfor på vei mellom to bobler.
Lyntoget fra fjellområdet Zhangjiakou til Beijing er et eksempel på det hypermoderne Kina.
Toglinjen kostet nærmere 90 milliarder kroner å bygge.
Toppfart: 350 kilometer i timen.
Foreløpig er toget bare til bruk for folk i OL-boblen, men myndighetene håper at det med årene skal frakte skiglade folk fra hovedstaden og opp til alpinanleggene i høyden.
Idet vi suser ned mot Beijing kan vi se små glimt av hvor Kina er på vei. Et eksempel: Flere av åssidene er delvis dekket av solcellepaneler. De forteller noe om hvordan myndighetene prøver å bli mindre avhengige av kull.
Men den historien er vanskelig å fortelle uten at vi journalister får komme tettere på. Og en slik tilgang til det virkelige Kina får vi ikke fra innsiden av boblen.
Ideene fanges i boblen
Vi får heller ikke tilgang til menneskene som bor her. Og det er kanskje en av de største tragediene ved den tapte muligheten disse lekene utgjør.
I 2008 laget jeg reportasjer om folk som giftet seg på åpningsdagen 8.8 fordi åtte er et lykketall. Jeg møtte en fyr som hadde syklet landet rundt for å spre det glade OL-budskap. Jeg møtte tilhengere og motstandere av kommunistpartiets politikk. Et mangfold av uttrykk for hva Kina representerer.
Denne gangen har hverken jeg eller noen andre her i boblen mulighet til å møte vanlige folk. Pandemien er unnskyldningen, men viruset er ikke det eneste Xi har nulltoleranse mot. Han har også slått kraftig ned på andre ideer enn hans egne. Etter at han kom til makten i 2012, har han ryddet potensielle konkurrenter av veien og sørget for at han selv kan bli sittende som leder så lenge han ønsker.
Og boblen – den forhindrer at ideer spres i Xis Kina.
Den forhindrer også at vi tilreisende inne i boblen kan lære og utvide vår forståelse av hva Kina er i dag. Inne i boblen ser vi bare restriksjonene. Utenfor hadde vi kunnet utforske parkene, museene, butikkene, markedene. Og den fantastiske maten Beijing har å by på.
Jeg skulle gjerne spist middag på Wangfujing-markedet i Beijing.
I stedet sitter jeg på en av boblebussene og ser på videoer og bilder av andre som gjør det. Jeg snakker med folk jeg kjenner og hører om hvordan de feirer kinesisk nyttår mens jeg selv blir servert frossenpizza på hotellet jeg er henvist til.
Tap av ansikt
Men livet utenfor OL-boblen er også mindre fritt enn for 14 år siden. Ytringsfriheten er kraftig innstrammet for den jevne kineser. Det er også blitt mye vanskeligere for utenlandske journalister å jobbe her. I årets rapport fra korrespondentklubben i Beijing, som ble publisert like før OL startet, sier 99 prosent av de spurte at arbeidsforholdene «ikke holder internasjonal standard».
Det er sånne tall man bare ser i et diktatur.
Slagordet for årets leker er «Sammen for en felles fremtid». Men måten lekene er satt opp på, vitner om noe annet.
I kinesisk kultur prøver man å unngå å tape ansikt. Å utsette OL hadde vært et slikt nederlag for Xi Jinping. Men kostnaden er at noen av landets fremste representanter – de vennlige, hjelpsomme, løsningsorienterte og dedikerte frivillige som holder OL-hjulene i gang – blir gjemt vekk bak heldekkende drakter og vernebriller.
Det er bokstavelig talt et tap av ansikt. En tapt mulighet for å skape en felles fremtid der man kunne bygget broer på tvers av kulturer.
Og det kan komme til å koste mer enn det smaker for OL-general Xi.
Han kunne vist verden en rose. I stedet fremstår den – i hvert fall innenfor boblen – som en kaktus.