Skjelvet som endret alt

Fotballproffen Fredrik tror han kommer til å dø.

I naboblokken prøver Marthe desperat å redde seg selv og babyen.

Mens samboeren hennes, Jonas, er totalt maktesløs.

I Adana i den sørøstlige delen av Tyrkia, drøyt tre mil fra Middelhavet er fotballspillerne Fredrik Gulbrandsen og Jonas Svensson bosatt. Begge spiller for den tyrkiske klubben Adana Demirspor.

Sammen med Svensson bor Marthe Hamre Owesen (31) og deres 1,5 år gamle datter Lilly. Alle er naboer og bor i to forskjellige blokker i samme leilighetskompleks.

Alle tre har sin historie om hvordan de opplevde natt til 6. februar – da Tyrkia ble rammet av sitt kraftigste jordskjelv på over 80 år.

Dagen før skjelvet – 5. februar, Adana, Tyrkia.

I over fire uker hadde Fredrik vært skadet.

Det er en bedagelig periode for den 31 år gamle fotballproffen. Livet byr på få bekymringer.

– Resten av laget oppholdt seg i Istanbul før en seriekamp. Kjæresten min var hjemme i Norge. Jeg trente og tilbrakte tiden i leiligheten, forteller han.

Fredrik legger seg for en tidlig natts søvn, helt uvitende om hendelsen han snart skulle bli en del av og som skulle ryste en hel verden.

6. februar 04:17.

– Jeg bråvåkner av at «noe» skjer, men jeg klarer ikke helt å registrere hva.

Fra litt risting i gulvet, kjenner plutselig Fredrik at hele bygningen svinger. Han klarer nesten ikke stå oppreist. I full fart griper han tak i noen klær som ligger på gulvet, og stormer ut døren.

– Jeg forstår ikke hva som skjer, men jeg skjønner at jeg må komme meg ut av bygget, og det fort.

Heisen utenfor inngangspartiet lager høye lyder. Det er ikke andre alternativ enn å løpe.

Fra øverste etasje spurter Fredrik ned trappene. Redselen sprer seg, og hele veien svirrer den samme tanken i hodet:

Bygningen kommer til å kollapse.

– Jeg handler på rent instinkt. Jeg kan fremdeles huske den frykten jeg bar på. Jeg var sikker på at alt kom til å rase, sier han.

– Jeg trodde jeg skulle dø.

Fredrik braser ut døren. I det pøsende regnet er ikke et menneske å se.

Drømmer jeg nå?

I en annen bygning:

Jonas og Marthe er nybakte foreldre. Mens Marthe er i Adana med Lilly, er Jonas i Istanbul med laget.

Midt på natten bråvåkner Marthe. Alt rister rundt henne. Hun kan høre at veggene slår sprekker. Hun rekker å tenke:

Herregud, dette er et jordskjelv.

– Jeg skynder meg inn på rommet til Lilly. Jeg tar henne i armene og løper ut av bygget.

Regnet, mørket og avstanden mellom blokkene gjør det vanskelig for Marthe å oppfatte om andre mennesker er til stede. Hun ser ingen.

I likhet med Fredrik begynner Marthe å tvile på sin egen opplevelse. Hun klarer ikke forstå om skjelvingen er ekte.

Hvorfor er det ingen her? Overreagerer jeg?

Iskald går Marthe tilbake inn i entreen til blokken. Først da bryter kaoset løs.

Følelsen av forvirring og vantro blir raskt forvandlet til redsel.

– Naboer kommer løpende ned trappene. De begynner å rope til meg på tyrkisk i panikk – og jeg forstår ingenting.

I redsel venter Marthe, Lilly og naboene utenfor leilighetskomplekset.

Kulden gir ikke Marthe noe valg – hun må inn å hente klær til Lilly.

Idet Marthe rekker å bære ut barnevognen kommer et nytt skjelv. Det første hun får øye på idet hun løper ut er Fredrik.

Er du her?!

De gir hverandre en stor klem.

– Jeg var nær ved å knekke sammen. Det var overveldende at Fredrik var der, sier Marthe.

Hun trodde Fredrik var i Istanbul sammen med Jonas.

Samtidig begynner situasjonen å eskalere drastisk. Det nye skjelvet forårsaker et kaos av mennesker i panikk.

– Folk løp ut av bygningene midt på natten i morgenkåpe, slippers og uten sko. Det var surrealistisk, sier Fredrik.

Video fra Adana sentrum like etter skjelvet. Flere bygninger kollapset:

Fredrik får en tekstmelding fra klubben om at treningsanlegget til Adana er åpent. Det blir formidlet som et trygt sted å være. Fredrik, Marthe og Lilly evakuerer dit.

På vei til treningsanlegget søker flere dekning inne i bilene sine:

Flere har samlet seg på anlegget. Uten helt å vite hva som foregår, venter de på at skjelvene skal roe seg.

– Til tross for at folk var i sjokk, ble det en sosial ting oppi det hele. Folk fikk snakket med hverandre og roet hverandre ned. Folk byttet på å gråte, sier Marthe.

– Vi var sammen med andre. Det gjorde at jeg følte meg trygg på et vis.

Oppi alt dette er Jonas Svensson i en helt annen by. Han våkner midt på natten av seg selv. På mobilen ser han meldinger fra Marthe som forteller at alt går bra.

– Der og da skjønte jeg ikke omfanget av hva som nettopp hadde skjedd. Jeg skrev til Marthe at hun måtte ringe meg om det var noe.

Han forteller at det var tøft å være så langt vekke fra familien sin i en slik situasjon.

– Ingen kunne forutsett skjelvet, men det føltes som jeg hadde stukket av. Det var godt at Fredrik var der og kunne ta «min» rolle overfor Marthe.

– Du tenker først at du skal spille en fotballkamp oppi alt dette. Fotballen blir helt ubetydelig i en slik situasjon. Det var en lettelse at kampen ble avlyst.

Jonas oppbeholdt seg i Istanbul mens Fredrik og Marthe var i Adana.

Det er i etterkant av skjelvet de forstår omfanget av det de har opplevd.

Bare to kilometer unna hjemmene deres, kollapser et helt boligkompleks. Trolig var det bare små marginer som gjorde at de slapp unna med den verste skrekken.

– Jeg skjønte umiddelbart hvor heldig jeg var. Jeg får gåsehud av å tenke på det, sier Marthe

Opplevelsene satte spor.

De neste dagene blir spesielle for Fredrik, Marthe og Jonas.

Hva gjør de nå?

Fredrik klarer ikke kjenne på følelsen av trygghet i dagene etter skjelvet. Han bestemmer seg for å dra hjem til Norge.

På vei hjem fra Adana har soldater fra Azerbajan samlet seg for å hjelpe:

Det er ikke før han sitter på flyet at han føler på en form for ro.

– Å komme hjem til kjæreste og familie var en lettelse. Jeg trengte å bearbeide det jeg hadde opplevd, ikke minst snakke om det.

Likevel klarer ikke Fredrik å riste av seg følelsen av bakken som dirret under ham. 31-åringen innså at han aldri kunne leve som normalt i sin gamle leilighet i Adana.

– Jeg våknet hver natt til en følelse av at alt ristet, selv om jeg var hjemme i Norge. Jeg var mildt sagt traumatisert.

Sprekker fra leilighetskomplekset i Adana:

Jonas og Marthe velger å bli værende i Tyrkia.

– Det er ingen i Norge som kan relatere til det man har opplevd. Du har lyst til å snakke med de som har opplevd det samme, sier Marthe.

Selv om redselen var der, mente Jonas og Marthe det var viktig å kunne bli igjen i Tyrkia sammen som en familie.

I etterkant har Jonas og Marthe startet en hjelpeaksjon for de som er hardest rammet av jordskjelvet:

De har kontakt med kommunen der de får lister av behov på dagligvarer. Folk i Hatay bor i telt og har ikke mat.

– Ønsket om å hjelpe veier tyngre enn frykten, sier Marthe.

Men en ting er sikkert, de skal ikke bo i en blokk igjen – i hvert fall ikke blokken alt skjedde.

– Jeg var og er fortsatt redd for å sove. Alt skjedde da jeg sov, og jeg er redd for å våkne til det samme igjen, sier Marthe.

Det var ikke bare søvnen som skulle sette preg på Marthe de neste dagene. Bare det å gå inn i bygninger har blitt vanskelig, sier hun.

– Jeg føler jeg konstant må være i beredskap hvis jeg er inne i et bygg. Kanskje særlig fordi jeg er mamma.

I fem dager er Marthe på sykehus med en alvorlig virusinfeksjon. Hun sier legene tror hun kan ha vært svært mottagelig for sykdom som virkning av traumer, underskudd på søvn og den fysiske påkjenningen etter skjelvet.

Det er ikke oss det er synd på.

Jordskjelvet ble en livsendrende opplevelse som etterlot en ny forståelse for livets skjørhet.

For Fredrik, Jonas og Marthe er det viktig å understreke hvor heldige de føler seg.

I Tyrkia har over 50 000 mennesker mistet livet. I Adana kollapset flere bygninger, og er en av mest rammede byene.

– Det er ikke lett å tilpasse egne behov når jeg vet hvor mye verre andre har det. Den ekstreme sorgen og følelsen flere sitter med, det er helt skrekkelig, sier Marthe.

– Vi har bodd i Tyrkia i ett og et halvt år, og jeg føler en tilhørighet til byen. Det er klart du føler med dem som bor her, sier Jonas.

Fredrik beskriver det nå som en blandet følelse av takknemlighet og fortvilelse. Det er så mange historier som fortsatt ikke er fortalt. Så mange som er glemt og fortapt.

– I ettertid har jeg skjønt hvor heldig jeg har vært. Jeg kan fremdeles ikke fatte og begripe hvordan bygget fortsatt står.

– Likevel er det utrolig vondt se hvor mange som har mistet sine nærmeste, mistet hjemmet sitt og ikke aner hva hverdagen vil bringer, sier Fredrik.

En usikker fremtid – fotball kan være lyset

I en vond tid kan fotball være noe godt oppi alt det vonde.

Både Jonas og Fredrik trener nå med laget sitt Adana Demirspor. Fotballen er ikke det viktigste i livet – men det er uten tvil viktig.

For når livet tar på som mest, kan det være godt med fotball. For Fredrik og Jonas har det blitt et fristed. Et sted hvor man kan glemme alt rundt.

– I en utrolig vond tid kan det være et lyspunkt for folket. Fotballen i Tyrkia betyr enormt mye, sier Jonas.

Nå håper alle på en fremtid med forutsigbarhet, i den grad det er mulig.

– Jeg må tilbake til hverdagen, sånn er det bare. Livet går videre, men man må prøve å komme seg videre på best mulig måte, sier Fredrik.

– Fremtiden er ekstremt usikker. I flere uker har vi maks kunne sett en uke frem i tid. Det har til tider vært uutholdelig. Vi vil ingenting annet enn at det skal være slik det var før jordskjelvet, sier Marthe.