– Det er kanskje dumt å si det. Men jeg har aldri vært så god journalist som nå. Selvsagt ser jeg ikke på meg selv som den beste. Det finnes så mange gode, unge. Men jeg hvis jeg tar utgangspunkt i meg selv, så har jeg nettopp kompetansen, erfaringen, kildene og tilliten. De siste årene har jeg fått tatt den ut i fullt monn. Det var ikke slik da jeg var 30, sier Bugge til VG.
Hun fikk nei til å strekke sin faste ansettelse i Aftenposten til over Beijing-OL i februar. Men hun blir i håndball-VM til Norge er ferdigspilte i Spania. Det er hennes siste jobb etter 43 års ansettelse i avisen.
– Jeg er overhodet ikke sur, men takknemlig for alt jeg har fått oppleve. Om det vært opp til meg så hadde jeg jobbet mange år til i Aftenposten Men det er ikke opp til meg, sier hun.
– Jeg synes unge journalister er «drita flinke». Men jeg tror at om noen år så vil det være veldig naturlig for mange å jobbe for fullt til man er godt over 70 år. Vi er sprekere og samfunnet kan ikke tåle at så mange gir seg i 60-årene. Det kommer ikke nok folk nedenfra til å fø på de eldre når vi blir så gamle i Norge, mener Mette Bugge.
Tidligere i år ga hun ut boken «Senior – veien til et langt og lykkelig arbeidsliv». Hun kunne tenkt seg å fortsette som sportsjournalist i flere år til – kanskje til fylte 80.
Lørdag jubilerer hun på pressetribunen i VM-arenaen Ciutat de Castello.
– Det er fint å dekke Norge-Sverige på 70-årsdagen. Dette er livet mitt. Jeg er i mitt rette element, sier Mette Bugge. Hun tilbrakte også 50-årsdagen på håndball-VM. 60-årsdagen ble feiret med å skrive om Aleksander Dale Oen i svømme-EM.
– Ordet «pensjonist» virker veldig fremmed for meg. Jeg hadde selvsagt gitt meg om jeg hadde vært sliten og lei. Men det er jeg ikke, sier Mette Bugge.
– Jeg kunne begynt å grave i hagen eller brodere. Men jeg er jo ikke der, kvitrer bestemoren til fire over en kaffekopp på den spanske middelhavskysten. Det er ikke sikkert mannen Eldar får se så mye mer av henne i 2022.
Hun har nemlig avtaleboken full. Bugge skal fortsatt skrive reportasjer om trim og trening for sportsredaksjonen og dessuten jobbe fast for «Aftenposten Historie». Hun skriver også på en bok om den tidlige prostituerte rusmisbrukeren Gabriella som har startet et nytt liv som ultraløper til tross for at hun bare har en arm. En av Bugges mange saker utenfor norsk sportsjournalistikks allfarvei.
– Greier du å finne en god historie så bryr ikke leserne seg om det er bowling, dart, ridning eller turn. Gode historier trumfer alt, fastslår hun.
I tillegg skal Mette Bugge fortsette foredragsvirksomheten om pandemien tillater det. Hun snakker mer enn gjerne til store forsamlinger. Om sitt liv som journalist i en stadig mer digitalisert medieverden med foredraget «Bugges tips og triks i journalistikken».
Og selvsagt også om seniorenes plass i arbeidslivet.
– Jeg er opptatt av at seniorer setter krav til seg selv, men også at de blir satt krav til av lederne. Erfarne folk skal ikke få lov til å sitte borte i en krok. Ingen er tjent med det. Alle trenger god kommunikasjon og noen utfordringer, mener hun.
Sitt første foredrag holdt hun for 1000 deltagere på IOCs kvinnekonferanse i Jordan i 2007. Rett før hun lettere nervøs skulle snakke på engelsk, kom landets dronning Noor gående inn og satt seg på første benk. Flere jordanske prinsesser var også til stede. Året etter traff hun kongefamilien igjen under et intervju med Gerhard Heiberg under Beijing-OL.
– Da sa de bare «jøss er du her også», ler hun.
Det gjør Mette Bugge ofte i intervjuet med VG. Men alt har ikke vært en dans på roser for den kjente journalisten.
Rett før hun skulle til Falun på ski-VM i 2015 merket hun en kul på halsen. Overraskelsen var stor da diagnosen var kreft med spredning.
– Den kvelden hadde jeg valget mellom å legge meg under dynen eller ta den planlagte spinningtimen. Jeg valgte det siste, sier Bugge.
Hun ble friskmeldt etter en omfattende behandling.
– Etterpå holdt jeg foredraget «Slik ble jeg landets mest undersøkte journalist». Jeg var jo på fire forskjellige sykehus, smiler hun bak brillene.
Bugge var på sosiale medier svært åpen om sykdommen.
– Det var fint å vise at kreft ikke er en dødsdom. Veldig mange går det bra med. Jeg stor selvsagt respekt for de som ikke opplever å bli friske igjen. Men jeg hadde lyst til å vise at det går an å takle det, forklarer hun.
Etter fem år på Universitetet i Oslo la hun hovedoppgaven i statsvitenskap i skuffen i 1977. Hun ble stipendiat i NRK-sporten. Men der var det 10 minutters bare sendeflate på radio daglig og «altfor lite» å gjøre for energibomben oppvokst i Sandefjord.
Hun ble i stedet eneste kvinne i Aftenposten-sporten. En periode hadde hun 20 mannlige kolleger.
– Jeg er blitt godt behandlet. Men en gang jeg kom til Bislett for å dekke en fotballkamp, kom det en vakt å sa at «unnskyld, men dette er kun for sportsjournalister», husker hun.
På frikveldene i Castellón har hun kunne delt erfaringer med mange av samme kjønn.
– Nå er det jo kommet opp mange kjempeflinke jenter. Her i VM er vi 12 kvinnelige journalister. Jeg tror det er verdensrekord sett ut fra norske forhold og jeg kan ikke tenke meg at noen andre nasjoner har så mange flere kvinner som dekker sport, sier hun.
Bugge tok som aktiv utøver selv medalje med Nordstrand i håndballens toppserie og dekket allerede for 44 år siden sitt første håndballmesterskap.
– Den gang fikk jeg høre at håndball for kvinner ikke var håndball, husker hun.
Hun var på jobb på Norges aller første kvinnelandskamp i fotball i 1978 og har opplevd det meste gjennom et journalistliv som blant annet har inneholdt 13 olympiske leker.
Men nå er det snart slutt. Rett før håndball-VM gikk hun ut av Aftenposten for siste gang som fast ansatt. Bare hennes gode kollega Kurt Haugli var tilbake på vakt i sportsredaksjonen.
– Da kom det en tåre. Det tror jeg det gjorde hos Kurt også. Det var så spesielt.
Ifølge tidligere redaktør Per Egil Hegge oppsto på 1960-tallet uttrykket «tanta i Akersgata» om Aftenposten. Avisen grunnlagt i 1860 var som en nysgjerrig, prektig og masete gammel dame.
Altså Mette Bugge?
– He, he, he. Det er ikke veldig mange kvinner som har vært i Aftenposten til de er 70 år. Så jeg er vel tanta i Akersgata. Men jeg håper jeg er en sprek tante med motivasjon, glød og livsgnist som bare vil «gønne på»!