Molde har for øyeblikket et bedre fotballag, en biskop, en statsforvalter og en overdimensjonert fylkesadministrasjon, men det er da ikke stort å bli skremt av. Likevel ser det ut som at det skjer.

Det er bare å kaste et blikk på debatten i sosiale medier om Møreaksen kontra Romsdalsaksen. Om penger til nytt sjukehus på Hjelset kontra sjukehusa i Volda og Ålesund.

Det er side opp og side ned om Molde det ene og Molde det andre. Vi blir alle lurt av Molde-ordfører Torgeir Dahl, synes bemerkelsesverdig mange sunnmøringer å tro.

Pass opp for Molde

Vi snakker altså om trusselen fra en by med knappe 30.000 mennesker. Noe midt mellom et tettsted og en småby.

Ålesund kommune har alene flere innbyggere enn i hele Romsdal til sammen. Romsdal har 62.000 innbyggere, Ålesund kommune 65.000. Ålesund-regionen, om en legger til Sula og Giske, nærmer det seg 80.000 personer, uten at det synes som om det hjelper stort på selvtilliten.

Folketallet på hele Sunnmøre nærmer seg 140.000, Romsdal 62.000 og Nordmøre 55.000.

Men ropet er, pass opp for Molde.

Hvor denne underdanige beskjedenheten kommer fra er ikke godt å si.

Det kan være at kongens utsending, amtmannen, fylkesmannen og statsforvalteren har kontor der. Det kan også være at de vant kampen om bispesetet og at mange dermed frykter at vegen til himmelrike går via Molde.

Da fylkene skulle etableres som en administrativ enhet var det enklest å legge administrasjonen i midten. Slik ble det Molde. Men det kan da ikke være slik at sunnmøringene går rundt og tror at det er massivt med makt samlet i en fylkesadministrasjon.

Rasjonelt er det ikke, men fenomenet synes å leve i beste velgående. Vi ser det i den pågående valgkampen. Av en eller annen forunderlig grunn er debatten om E39 skal gå via Møreaksen, eller noen kilometer lenger inn i fjorden via Romsdalsaksen, gjennomsyret av dette.

Trasévalg

Den store frykten for mange er at dette trasévalget skal slå for gunstig ut for selve Molde by. At moldenserne får for mye veg som andre må betale for. Vi blir lurt av Torgeir Dahl, er igjen mantraet. Jo lengre en får vegen inn i fjorden og til lengre fra Molde sentrum den dukker opp på romsdalssida, til bedre er det, selv om det betyr at vegen fra Sunnmøre til det nye sjukehuset på Hjelset blir kortere.

Dette står i temmelig skarp kontrast til møtet en kan få med en sunnmøring på hjemmebane.

Det er ikke akkurat lavmælt beskjedenhet som preger uttalelsene når en står trygt plassert i Kongens gate i Ålesund sentrum. Da kan det bli temmelig breialt. Da er en ikke bare fylkesmester, men temmelig nær verdensmester.

Men denne troen på egen fortreffelighet er blåst bort når forholdet til Molde kommer på banen.

Løfte blikket

Det framstår litt som når en storvokst fjortis er redd for at lillebroren på seks skal stikke av med smågodtet. Tiden er inne for å manne og kvinne seg opp og starte å ignorere Molde. Være gode naboer, men slutte være opphengt i om naboen kjøper ny bil og bygger svømmebasseng i hagen.

Det kan også være grunn til å etterlyse at en god del større sunnmørsk selvtillit i de politiske organer, der en krever en rettmessig representasjon basert på folketall. Ålesund kommune er nå såpass store nasjonalt at en blir hørt. Det gjelder både etableringer av statlige arbeidsplasser og når det gjelder støtteordninger mot større byregioner. Det er en av de store gevinstene med den kommunesammenslåingen en har fått til. Da må det utnyttes.

Det er her byen og kommunen må finne sin plass, ikke skule til hva Molde får eller ikke får.

Ålesund har en realistisk ambisjon om å bli den ledende byregionen mellom Bergen og Trondheim. Det vil en aldri lykkes med om en skal fortsette og se nedover på hva småsteder rundt en driver med.

Da er det på høy tid å løfte blikket mot hva som skjer i landets nest største og tredje største by. Det er der lista ligger. Skal en rivalisere med noen bør oppmerksomheten flyttes dit.

Så får Molde styre med sitt. Noen trussel mot noe som helst blir de uansett aldri.