– Jeg tror ikke det er slik at hvem som helst kunne gått ut der og løpt 45.94, sier Karsten Warholm til VG, men den nybakte verdensrekordholderen vedgår at underlaget i Tokyo hjelper utøverne til å løpe raskere.
Det er den italienske baneprodusenten Mondo som har produsert underlaget på OL-stadion.
– Leif anskaffet mondo-dekke til Valhall for mange år siden. Det er absolutt mitt favorittdekke. Det er ikke mange baner som er like raske i verden. Det er klart at dekket spiller en rolle, sier sunnmøringen.
I finalen på 400 meter hekk for herrer satte syv av åtte utøvere enten verdensrekord, kontinental rekord, nasjonal rekord eller personlig rekord. På kvinnesiden på samme distanse utspilte det seg et lignende løp, hvor Sydney McLaughlin smadret egen verdensrekord i natt.
– Det er en bane som returnerer energien og «pusher» deg fremover, sier hun etter OL-gullet. McLaughlin kom i mål på 51.46.
Sølvvinner Dalilah Muhammad, som også løp under den gamle verdensrekorden, er av samme oppfatning.
– Jeg kan føle energireturen, spesielt når du kommer til åttende hekk og er dødssliten. I dag føltes det ikke som jeg gikk døden i møte, sier amerikaneren om banedekket på olympiastadion i Tokyo.
De første tegnene på et lynraskt underlag dukket opp under finalen på 100 meter for kvinner, da Elaine Thompson-Herah løp inn til gull på olympisk rekord. Foreløpig er det satt tre verdensrekorder og tre olympiske rekorder i friidrett i årets OL. Spesielt Warholm og McLaughlins rekorder er av det spektakulære slaget.
21-åringen fra USA forbedret sin egen rekord med 44 hundredeler. Warholm tok 76 hundredeler av rekordløpet på Bislett. Det er 1,6 prosent raskere, og det største jafset av en verdensrekord siden Michael Johnson løp 19.32 på 200 meter i 1996 (1,7 prosent).
Slik har det gått i tidligere OL:
Athen 2004: To verdensrekorder
Beijing 2008: Fire verdensrekorder, 12 olympiske rekorder
London 2012: Tre verdensrekorder, tre olympiske rekorder
Rio 2016: Tre verdensrekorder, fem olympiske rekorder
Det gjenstår fire dager med friidrett i Tokyo-OL.
Mondo har jobbet i nesten tre år med akkurat det dekket som ligger på den olympiske stadion i Tokyo. De testet utallige forskjellige versjoner, med forskjellige type gummi og materiale, før de falt ned på den rekordknusende varianten, har produsenten fortalt New York Times.
På fabrikken i Italia testet de forskjellige underlag, før de la til tredimensjonale granulater. Resultatet ble eksplosivt.
– Det føles som en trampoline, forklarte Andrea Vallauri, internasjonal sjef i Mondo.
Han anslår at det øker prestasjonen med omtrent to prosent, en stor brøkdel når vi snakker om rekorder som beregnes ned til hundredeler. Der man tidligere har snakket om supersko eller spekulert i doping etter rekordløp, er det banen som har blitt den store snakkisen i Tokyo.
– Det er en rask bane, men det er mange faktorer. Det er en ekstremt høy temperatur, og dette er det nyeste mondo-dekket. Vi har også hatt sko-teknologi. Men vi må ikke glemme at det er utøveren som løper. Vi ser at det er høyt nivå i mange øvelser, men mange satser på OL, så det er ikke unaturlig. Når du er i form, så spretter du på alle underlag, sier Warholms trener, Leif Olav Alnes.
Legendariske Michael Johnson har fire OL-gull på samvittigheten. Han driver et eget treningssenter og hjelper nye utøvere å nå sine mål. Der har de tilgang til samme underlag som i Tokyo, og amerikaneren slår fast at banedekket hjelper.
– Banen i Tokyo er rask! Vi har samme underlag og utøverne våre forteller at det føles annerledes. Den er jevnere og raskere. Verdensrekordene, andre raske tider og kommentarer fra utøvere i Tokyo bekrefter det, skriver Johnson på Twitter.