Ti måneder før åpningskampen i Midtøstens første fotball-VM kjører VG gjennom Doha.

Klokken ni på kvelden hører vi fortsatt dumpe drønn fra alle boreriggene.

For hvert kvartal vi passerer, er det et nytt åpent hull i bakken, med menn i blå kjeledresser og gule refleksvester tett i tett.

Før nasjonen fant olje og gass, var Doha en ørkenby.

Nå har hovedstaden nyasfalterte gater og skyskrapere med skinnende glassfasader.

Den storstilte satsingen har ikke bare VM som mål, men også det Qatar kaller «Vision 2030» – en revitalisering av landet.

Men det er ikke landets innfødte innbyggere som gjør det tunge arbeidet.

95 prosent av alle arbeiderne i Qatar er migranter, ifølge Human Rights Watch.

Rett før nyttår i år jobber Bhogendra på en byggeplass i sentrum, der nye hoteller snart skal rage mot himmelen.

Det skal være klart til fotball-VM, ifølge flere entrepenørers hjemmesider.

Kilder VG har snakket med, beskriver hvordan han bar blytunge sementsekker opp og ned i bygget.

Bhogendra ringer også sin kone i Nepal.

– På videosamtalen viste han at han klatret veldig høyt opp. Det var i 15-tiden, forteller Tara Devi Mochi (41) til VG.

– Det var skikkelig høyt. Jeg var redd for at han skulle falle, sier kona.

Noen timer senere forsøker hun å ringe ham tilbake.

En ukjent stemme svarer.

Hun får høre at Bhogendra har falt og er sendt til sykehuset.

Dagen etter får hun kontakt igjen. Beskjeden er rystende:

Ektemannen er død.

Arbeidsgiveren har i etterkant oppgitt at Bhogendra døde etter en kollaps – og ikke av en arbeidsulykke.

I fjor avslørte The Guardian at 6500 fremmedarbeidere har mistet livet i Qatar siden landet ble tildelt fotball-VM.

Dette inkluderte dødsfall på byggeplassene, men også tilfeller der arbeiderne har dødd av hjerteproblemer utenfor byggeplassen.

Menneskerettighetsorganisasjoner har pekt på hetestress som en mulig grunn til de uvanlig høye dødstallene.

Myndighetene i Qatar har avvist kritikken og hevdet at dødsfallene er naturlige.

De neste åtte timene stopper likbilen bare én gang.

Nevøen Jageshwar Ram (35) har fått oppgaven med å frakte Bhogendra Mochi hjem til landsbyen der han bodde.

– De ringer oss hele tiden, sier han.

Hjemme venter kone og barn. De ber nevøen skynde seg. Familien må rekke kremering i dag.

Sjåføren hiver i seg mat. Måltidet er over på 15 minutter.

For ham er dette ren rutine.

Hver eneste måned frakter sjåføren åtte-ni døde migrantarbeidere, oppgir han.

15 andre sjåfører har den samme oppgaven.

– Noen ganger har vi for mye å gjøre. Da må vi ringe etter flere folk, sier han.

Vi nærmer oss landsbyen. Sjåføren skrur på en ulende sirene.

Han vil varsle at vi kommer.

Tara, som nå er blitt enke, må støttes for å stå oppreist.

To unge jenter, bare 10 og 12 år gamle, gråter for pappaen sin.

– Folk er bekymret, får vi vite av én som har møtt frem.

– Ingen vet ikke hvordan familien skal klare å ta vare på seg selv fremover.

Alle mennene VG snakker med i landsbyen, har vært fremmedarbeidere.

Dubai, Saudi-Arabia, Malaysia – og VM-nasjonen Qatar: Behovet for billig arbeidskraft er umettelig.

Bare i fjor omkom 1242 personer fra Nepal mens de var på jobb i utlandet, ifølge myndighetene i Nepal.

239 av dem arbeidet i Qatar.

Den avdøde er rullet inn i linpledd. Ansiktet er fredelig.

Sønnen Raj Kishor Ram (18) står ved siden av kisten.

Han virker konsentrert. Forberedt på det som skal skje.

Den døde legges på en hjemmelaget båre av bambus.

Venner og familie bærer kisten det siste stykket ned mot elven.

– Opp til himmelen! Opp til himmelen! roper folk, gang på gang.

Ute på et stort jorde uler løshundene, som ulver i mørket.

Den døde skal kremeres på elvebredden, i pakt med hinduistisk skikk.

Etter kremeringen pleier asken å spres utover elven.

Mennene i landsbyen har ikke sett Bhogendra på to og et halvt år.

Nå graver de en grop til bålet – og fyller den med stokker og høy.

Den avdøde familiefaren løftes forsiktig over på sitt siste hvilested.

Så bygges bålet ferdig.

Ritualet handler om hygiene, ikke religion, sier en av de fremmøtte.

Dyrene i området skal ikke kunne grave opp levningene.

Og når ilden slukner, vil asken ta form etter den avdødes kropp, forklarer mannen.

Bhogendras sønn, Raj, vet hva som forventes av ham:

Det er morgen. I går var det kaos, i dag er det bare stille.

En ku står bundet til et gjerde utenfor familiens hus. Barn leker i den støvete gaten.

VG blir vist gjennom det spartanske huset og ut i en bakgård.

Bhogendras kone er fjern i blikket. Tom. Utmattet.

Men hun vil gjerne at denne historien skal bli fortalt.

Bak moren sitter døtrene Sabita (12) og Rubi (10).

Sønnen Raj er også der.

– Det er helt fjernt for meg å skulle se på fotball-VM. Jeg må jobbe og tjene penger, sier han.

Sønnen jobber i landsbyen. Dagslønnen på 25 kroner gir han til moren sin. Han beholder 60 øre, som han kan bruke på seg selv.

Han vet at han må til utlandet for å jobbe. Helst til Dubai eller Saudi-Arabia, forteller han. Han er sint på Qatar.

– Jeg er nødt til å dra. Vi må arrangere bryllup for søstrene mine, sier Raj.

Slikt er dyrt i Nepal. Det forventes av bruden har med seg gaver inn i ekteskapet. Raj snakker om en motorsykkel, gull og andre smykker.

– Hva tenker du om å bli migrantarbeider, etter det som skjedde med faren din?

– Jeg må bare løse problemet på en eller annen måte. Det er så mange problemer, sier 18-åringen stille.

Nå faller moren bakover. Hun blir liggende på et teppe på murgulvet.

Den unge enken har besvimt.

En eldre kvinne kommer til. Hun holder den besvimte kvinnen for nese og munn. Det får henne til å våkne, mener de.

Etter hvert kommer Tara Devi Mochi (41) til seg selv:

– Bhogendra sa jeg skulle passe på barna. Så skulle han tjene pengene til familien vår, sier hun.

Tara beskriver mannen sin som snill. Han rørte hverken alkohol eller tobakk.

– Jeg er sint. Sint på Qatar. Sint på selskapet han jobbet for. Mannen som tjente pengene våre, er død.

Ektefellen tjente mellom 3500 og 4000 kroner i måneden som bygningsarbeider i Qatar.

Én gang i måneden sendte han penger hjem. Men sist høst var det full stopp. Bhogendra gikk fire måneder uten lønn, forteller hun.

Ektemannens arbeidsgiver i Qatar avviser dette overfor VG.

Flere menn VG snakker med i Nepal forteller historier om uteblitt lønn.

– Noen selskaper er OK. Andre behandler oss som hunder, sier en.

Selskapet Bhogendra jobbet for, IMAR Trading and Construction, er blant utbyggerne av et hotell- og kjøpesenterkompleks på gigantiske 470.000 m2 i Doha sentrum.

– Bhogendra var i andre etasje. Han kollapset i trappen på vei ned til første etasje skriver HR-sjef Bassel Fakhreddine i IMAR i en e-post til VG.

Han oppgir at Bhogendra raskt ble fraktet til sykehus, men at livet ikke sto til å redde.

Politiet var på stedet, etterforsket hendelsen og konkluderte med at dødsfallet ikke var arbeidsrelatert, skriver IMAR til VG.

Ifølge HR-sjefen tjente Bhogendra 2400 kroner i måneden.

Arbeidsgiveren har nå utbetalt en kompensasjon til familien, selv om selskapet ikke er forpliktet til dette, siden dødsfallet er definert som «naturlig».

Kompensasjonen er på 8750 kroner, oppgir selskapet.

FN-organet ILO, som jobber i Qatar i samarbeid med myndighetene, bekrefter at fall fra høyden er den vanligste dødsårsaken på arbeidsplassene i Qatar.

– Bygningsarbeid er farlig her, som overalt ellers. Det er der vi ser flest alvorlige skader. Det er et stort problem og det er vi bekymret for, sier Max Tuñón, ILOs sjef i Qatar, til VG.

Migrantarbeidere i landet har fått det bedre de siste årene, hevder han:

Det er blitt enklere å skifte arbeidsgiver. Myndighetene har etablert arbeidsdomstoler. Og minstelønn er nå nedfelt i loven.

Mange arbeidsgivere kjemper imot dette. Sterke krefter i Qatar jobber for en reversering, oppgir både ILO og Amnesty til VG.

– Det er en helt annen verden etter lovendringene. Men det mangler fortsatt litt på gjennomføringen, sier Max Tuñón.

I tolv år har Qatar forberedt seg på fotball-VM. Landets mål er å skinne for en hel verden.

– Ingen andre land har kommet så langt med en arbeidslivsreform på så kort tid, uttalte myndighetene nylig og la til:

– Myndighetene forplikter seg til å samarbeide konstruktiv med internasjonale partnere og kritikere for å fortsette å forbedre vilkårene for alle migrantarbeiderne i Qatar.

Tilbake i Nepal sitter Bhogendra Mochis familie.

De har mistet en far og en ektemann.

Borte er også en stabil inntekt og troen på fremtiden.

– I løpet av et år må jeg også reise ut. Om jeg er redd eller ikke, betyr ikke noe, sier Raj (18).

– Jeg har ikke noe valg, sier sønnen.