Desibelnivået i Linderud Flerbrukshall stiger. Over 500 fjerdeklassejenter hopper og danser. Dette er bare oppvarmingen før de skal ut og spille fotball resten av dagen.
De går alle på skole i Groruddalen, et område som rommer ungdommer med mange forskjellige bakgrunner.
Blant de dansende jentene er også idrettspresident Berit Kjøll. Hun blir glad når hun ser så mange barn i aktivitet på samme sted.
Men bak de festlige scenene er også en historie om ungdommene idretten har mistet.
Den skremmende rapporten
I fjor lanserte Idrettsforbundet en rapport utarbeidet av Universitetet i Sørøst-Norge. Den bekreftet det mange fryktet: Idretten får ikke med seg personer med minoritetsbakgrunn i samme grad som andre. I rapporten ble de 55 særforbundene i Norges idrettsforbund stilt en rekke spørsmål om integrering.
En klar overvekt svarte at deltagelsen blant personer med synlig minoritetsbakgrunn er lavere eller nesten ikke-eksisterende sammenlignet med resten av befolkningen. Dette gjaldt helt fra barneidretten opp til ledelsesnivå. Annen forskning fra de siste årene, blant annet Oslo Ung-undersøkelsene, viser at deltagelsen er ekstra lav blant minoritetsjentene.
Rapporten fra i fjor utløste en debatt om hvordan man skal få med seg flere.
– Idretten er blant de fremste inkluderingsarenaene i Norge. De problemene vi har ellers i samfunnet, skal vi kjempe for å ha mindre av i idretten, sier Berit Kjøll.
Så hvorfor får man ikke med seg jentene? Grunnene kan være flere.
Tidligere har forskere pekt på økonomiske forskjeller mellom forskjellige steder som en viktig faktor.
Foreldrenes bakgrunn har også en del å si.
Fjorårets Oslo Ung-undersøkelse viste at 55 prosent av barna med innvandrerbakgrunn deltar i faste fritidsaktiviteter. Det tilsvarende tallet for dem med norskfødte foreldre var 82 prosent.
Et bidrag til rekrutteringen
Mange forsøker å endre bildet. Vi skal tilbake til festlighetene i hallen på Linderud. Det hele er en del av et arrangement kalt «Den rosa sko». I år er sjette gang det arrangeres av jentene som går siste året på idrettsfag på Bjerke videregående skole. I løpet av skoleåret styrer de flere kroppsøvingstimer for fjerdeklassejentene i Groruddalen.
Det hele kulminerer med «Den rosa sko»-dagen. Den åpnes med dansingen inne i hallen, før elevene tas med ut for å spille fotball på kunstgressbanen ved siden av.
Vårsolen varmer, smilene er på plass og barneskoleelevene er ivrige. Jubelen er stor ved hver scoring i de små målene. Over 500 fjerdeklassinger skal spille fotball her i løpet av dagen.
Poenget med det hele er å rekruttere jenter, spesielt dem med minoritetsbakgrunn, inn i idretten. Ideen kom fra Eli Landsem, tidligere landslagssjef i fotball. Hun er Bjerke-elevenes lærer.
Uforløst potensial
Nylig skrev Aftenposten om hvordan man på Furuset har hatt futsalturneringer kun for jenter for å øke deltagelsen. Kjøll mener arrangementer som «Den rosa sko» er et godt eksempel på hvordan man skal få med seg flere.
– Dette samarbeidet mellom idretten og skolene er avgjørende for at nettopp barn og unge med ulik kulturell bakgrunn skal bli godt integrert i samfunnet. Her står idretten med åpne armer. Jeg tror vi har en utrolig viktig rolle. Det må vi aldri undervurdere, sier Kjøll.
– Hvorfor lykkes man ikke med dette i større grad?
– Jeg er ikke med på at man ikke lykkes i større grad. Det tror jeg vi gjør i mange lokalmiljøer, men sikkert i varierende grad. Når man ser dette arrangementet, er det et godt eksempel på hvordan man lykkes. Men vi har et ikke-utnyttet potensial som er stort. Det avdekket den nevnte rapporten, og da tenker jeg det er lurt at man setter en fot i bakken og reflekterer over hvor man står.
Hun mener suksessoppskriften kan være forskjellig fra sted til sted. Det som kanskje funker i Groruddalen, gjør ikke nødvendigvis det i Nord-Norge.
Norsk idrett sliter med integreringen. Finnes en løsning i denne hallen?
Kommer med oppfordring til skolene
En av jentene banker ballen i mål. På sidelinjen står elevene fra Bjerke VGS og instruerer og heier. To av dem er Soukaina Saoudi (18) og Hanne Eriksen (19). Begge har vokst opp i Groruddalen.
Saoudi har spilt innebandy i ni år. Om noen dager skal hun spille NM.
– Jeg er den eneste med minoritetsbakgrunn der. Jeg skulle ønske det var noen flere.
Både hun og Eriksen mener det er viktig at man tar grep for å få med alle i idretten.
– Den har vært med på å forme oss. Dette arrangementet handler ikke bare om å få dem til å drive med organisert idrett, men også om å hjelpe dem med å finne de riktige gruppene å være med. Idretten kan være en stor del av sosialiseringen, sier Saoudi.
De etterlyser at flere skoler tar initiativ for å gjøre veien inn enklere. Det kan være skummelt å komme inn i et helt nytt miljø. Derfor kan skolene være en døråpner.
– Jeg tror det er viktig å legge til rette slik at det blir enklere å starte. Når de er med skolene sine, slik som i dag, erfarer de hvor gøy det kan være med sin gjeng. Da tror jeg det er enklere å være med ut siden, sier Eriksen.
Og kanskje barna lar seg inspirere av personer som de to Bjerke-elevene? At noen med lignende bakgrunn som dem selv både er aktive og tar lederroller innen idretten?
Problem for landslaget
Problemet påvirker ikke bare bredden, men også toppen. På kvinnelandslagets samling nylig var det så godt som ingen med minoritetsbakgrunn. Nærmest var Celin Bizet Ildhusøy, som har cubansk mor.
– Jeg vet ikke hva folk ser på meg som. Men hvis jeg kan inspirere, gjør jeg gjerne det. Men jeg føler jeg er godt norsk, sier hun med latter i stemmen.
Hun er uansett glad for at det er fokus på temaet. Paris Saint-Germain-spilleren føler at noe er i ferd med å skje.
– Jeg har sett litt på U19- og U17-landslagene. Der er det flere. Her er jeg den mørkeste, holdt jeg på å si. Man tar steg, og jeg ser forskjell allerede.
I åsen ovenfor Linderud kunstgress durer T-banen forbi. Kanskje den neste Caroline Graham Hansen eller Ada Hegerberg var her denne dagen?