For selv om det til slutt endte med en andreplass bak hennes amerikanske rival, fikk hun for første gang på lang tid kjenne på spenningen av å ligge i teten av et løp.
Inn på den siste av totalt fire runder ledet Østberg med cirka syv sekunder. På sekunderingspost var distansetrener for herrelaget, Eirik Myhr Nossum, i ekstase over det som kunne bli et seiersløp.
– At jeg var i posisjon igjen der jeg kjempet om seier... Det gir en «boost», men det er psykisk terror også. Jo mer du kjemper for, jo verre er det jo også, sier Østberg og smiler i pressesonen når VG tar opp distansetrenerens sekundering underveis.
Nossums engasjerte maning og heiarop ble kringkastet på NRKs radiosending fra løpet.
– Jeg følte liksom at nå har de glemt noen som kommer bak der. Jeg tenkte «det kan ikke stemme». Men sekunderingene fra Nossum var fantastiske, sier Østberg.
Det holdt likevel ikke helt inn.
Østberg ledet med drøyt 2,5 kilometer igjen. Men derfra var det omtrent bare nedoverbakke og utforkjøring igjen. Der er Jessica Diggins ikke bare i verdenstoppen, men best i internasjonal damelangrenn.
Dermed glapp seieren for Østberg med 5,5 sekunder, men det spilte ikke så stor rolle. Søndagens renn i Davos var uansett en enorm opptur.
Hun gjorde sin retur til verdenscupen i november etter å ha vært ute i lang, lang tid på grunn av en utfordrende helsesituasjon.
Foran 20 kilometeren hadde Flugstad Østberg vært topp 10 én gang denne sesongen. Sist hun var på pallen var i februar 2020.
– Det er så lenge siden at jeg ikke husket når jeg kom på pallen sist. Jeg har hele tiden hatt lyst og hatt troen på at jeg kan være der jeg er i dag. Den enkle løsningen hadde vært å gi opp, sier Østberg og fortsetter:
– Men så har jeg følte at jeg har noe i meg som gjør at jeg har lyst til å stå i det og kjempe i toppen. Og jobbet beinhardt, så er jeg her nå, det kjennes godt.
Lagvenninnene omtalte henne som «rå», de «bøyde seg i støvet» og mente pallplassen var «enormt fortjent».
– De var helt rå da jeg kom i mål. De ga meg klemmer, de sa de unnet meg det, flere som ikke gikk i dag heiet, sier Østberg.
– Selv om jeg ikke har vært på laget i år, så har jeg følt jeg har vært en del av det likevel. Det er et godt tegn, føler jeg har kunnet være meg selv i gjengen. Det er ingenting som føles bedre enn det.