Obs! Sterke bilder lenger ned i saken.
I forbindelse med at VG+ nå viser den prisbelønte dokumentarfilmen «Blod & Ære», forteller Ole Klemetsen om noe av det han opplevde i løpet av en lang karriere som Norges kanskje mest suksessrike proffboksere.
Sentralt i filmen, og ikke minst i karrieren, var familiens «høvding» – pappa John Klemetsen, som døde i 2008.
VG+: Følg Ole Klemetsens jakt på «superkroppen»
– Han var en sterk personlighet – havnet dere ofte i krangler?
– Det kan du trygt si at han var, men nei, vi kranglet nesten aldri, svarer Ole og ler litt før han legger til:
– En av de få gangene vi virkelig var uenige, var da jeg ødela fingeren min, og boksekarrieren var i fare.
Det var faktisk mer enn boksekarrieren som var i fare. Ole Klemetsen pådro seg en såpass alvorlig infeksjon at legene på sykehuset i Stavanger en stund måtte jobbe for å redde livet hans.
Dokumentarfilmen «Blod & Ære er tilgjengelig på VG+:
Foranledningen var slik: Det var tidlig på året i 1997, og det var allerede forhandlinger om tittelkamper for Norges store boksestjerne.
For å koble av litt i varmen, og samtidig holde formen ved like, reiste Ole en tur til Tenerife for å trene sammen med Ulf Johansen. Boksetrener Johansen hadde vært en del av Team Klemetsen i mange år. Han har fortsatt jevnlig kontakt med den tidligere bokseren, og bidrar med sin versjon av dramatikken som utspant seg.
«Knocket ut» lommetyv
På Tenerife var de to sammen med et par andre personer. På vei til hotellet etter en middag den siste kvelden før hjemreise, snappet plutselig en mann lommeboken til en dame i følget, og la på sprang.
Ole tok igjen tyven, som kastet lommeboken til en kamerat og indikerte at han var klar for å slåss med Klemetsen før han gjorde en grov feilvurdering og sendte av gårde det første slaget.
Klemetsen hadde frem til da 28 seirer og to tap i proffringen. 22 av seirene hadde kommet på knockout. På gaten i Tenerife ble det en ny tidlig knockout.
Han dukket rutinert unna det første slaget, og klinket til lommetyven med venstrehånden. Da var det «game over». Men Ole pådro seg samtidig et lite kutt rett under leddet på venstre langfinger.
– Dette var nok en kar som ikke hadde pusset tennene skikkelig på en stund, sier Klemetsen spøkefullt i dag.
Spansk politi observerte for øvrig episoden, og hadde fått med seg foranledningen til basketaket. Tyvene ble tatt hånd om av politiet, mens Klemetsen og Johansen kunne reise hjem til Norge med fly morgenen etter.
I løpet av natten begynte Ole å få smerter i fingeren og hånden, og Johansen ville ha ham med seg på sykehuset i Spania.
– Han ville hjem, og på flyet ble Ole skikkelig dårlig, forteller Johansen til VG.
Da de to mellomlandet på Torp forsøkte Johansen å overtale Klemetsen til å dra på sykehuset i Sandefjord. Men hovedpersonen ville hjem til Stavanger, og fikk viljen sin igjen. Det kunne kostet ham dyrt, for flyet til Stavanger ble i tillegg forsinket.
Da han landet i Stavanger var venstrehånden svært hoven og vond. Turen gikk rett til lege der fingeren ble stelt og renset.
– Det hører med til historien at jeg ikke fortalte at såret kom fra en tann. Jeg var livredd for at det skulle komme ut at jeg hadde vært i slåsskamp. Det kunne blitt veldig mye oppstyr for å si det mildt, forklarer Ole i dag.
Etter legebesøket reiste han på hytta sammen med familien, men tilstanden forverret seg og til slutt bar det inn på sykehuset igjen. Da ble bakgrunnen for såret kjent, og det ble slått «full alarm».
– Jeg var såpass dårlig at mamma ble oppringt av sykehuset med beskjed om at de bare måtte komme seg dit. Jeg husker ikke så mye av det selv, for jeg var tungt medisinert, sier Ole.
Fem uker på sykehus
Da selve betennelsen var under kontroll, så ble det spørsmål om hvordan legene skulle klare å redde fingeren.
– Det ble sagt at det kunne ta et års tid for å få den helt fin igjen. Da ropte pappa ut «få vekk den råtne fingeren!» og «kapp den fingeren, så du kan bokse igjen!». Han kjørte på i kjent stil, men jeg ble forbannet og ropte tilbake at det var min finger og at jeg ville bestemme selv, humrer Klemetsen.
For å gjøre en litt lang historie kort, så ble fingeren altså betydelig kortere. Ole var til slutt enig i at det var like greit å amputerte mesteparten, og John fikk viljen sin.
– Det gjorde meg til en litt dårligere gitarspiller, men ellers har det gått fint, sier Ole som på kort tid utviklet en ny teknikk for å manøvrere gitaren.
Han var innlagt på sykehuset i fem uker i forbindelse med fingerskaden.
– Men det var ikke noen bønn. Dagen etter at fingeren var borte, så kom pappa på sykehuset med joggeskogene, og så måtte jeg løpe i trappene der for å komme tilbake i form.
Tok EM-tittelen
I form ble han, og gjorde comeback i ringen noen måneder senere. Det ble seier på teknisk knockout i andre runde mot Rodney Toney.
Tittelen i VG dagen etter var «NI FINGRE KNOCK».
Han vant to kamper til på knockout før det ble EM-kamp mot britiske Crawford Ashley i oktober 1997.
Etter å ha slått ut Ashley i andre runde ble Ole Klemetsen europamester i lett tungvekt, og kom med det i posisjon til VM-kampen mot Reggie Johnson et halvt år senere.
Hvis ikke fingeren hadde blitt amputert, så ville han neppe fått sjansen til det så kjapt.
– Pappa hadde selvfølgelig rett. Som vanlig, ler Ole Klemetsen over 20 år senere.
Se dokumentarfilmen om Norges eneste mannlige verdensmester i proffboksing – Magne Havnaa – på VG+: