Kultur- og likestillingsminister Abid Q. Raja lettet litt på restriksjonene, men ikke nok, mener Lars Tjærnås. Kultur- og likestillingsminister Abid Q. Raja lettet litt på restriksjonene, men ikke nok, mener Lars Tjærnås. Foto: Berit Roald

«Kjære minister»

KOMMENTAR: Idrett, frivillighet og kultur trenger ikke en minister med markant markeringsbehov akkurat nå. De trenger løsninger, skriver Lars Tjærnås.

Den britiske poeten George Herbert hevdes å være opphavet til de berømte ordene «where there is a will there is a way».

For norsk idrett har veiene de har foreslått nesten uten unntak blitt møtt med innkjøring forbudt-skilt. Det må ikke bli prestisjekamp mellom idrett og idrettsminister som er et hinder i veien for løsning.

Torsdagens pressekonferanse ga riktig nok mange idretter et håp, eller et lys i tunnelen, som Abid Raja uttrykte det.

Lars Tjærnås, fotballekspert. Foto: Borgen Ørn E

Håpet ble slukket

For noen. For de idrettene der kontakt er en viktig del, er det fortsatt et stykke frem til en løsning. Det gjelder ikke minst for landets klart største idrett – den idretten der flere ledere har vært i en real verbal krangel med samme minister de siste dagene.

Norges Fotballforbund har lagt konkrete planer for å åpne opp toppfotball i første omgang.

Håpet var tent etter det de selv har beskrevet som konstruktiv prat med Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet.

Det håpet ble – foreløpig – slukket etter dagens orientering fra kulturminister Abid Raja.

Det kom neppe som en overraskelse hvis en hadde tatt seg tid til å lese litt av hva den samme kulturministeren har kommunisert de siste dagene i media og på sosiale medier.

Det har gått så langt at store deler av norsk idrett har beskyldt samme minister for ikke å forstå at en med tittelen idrettsminister bør ha et minimum av forståelse for hvordan idretten fungerer.

Det er lett å forestille seg at en minister har et bredt ansvar og høyt arbeidspress.

Tett som torskerogn

Det som er langt mer vrient å forstå er hvorfor han har valgt en kommunikasjonsform som provoserer såpass mange så markant.

Lengst gikk han da han erklærte at «vi driver ikke forsøk med liv og helse» som et svar på Fotballforbundets planer om å starte toppfotball igjen i løpet av våren.

Det oppfattes neppe heller særlig konstruktivt at de han er satt til å administrere, først beskyldes for hersketeknikker i debatten, for så å antyde at hvis de ikke er smarte nok til å forstå begrepene han bruker kan de google dem.

Kjære minister. Forslaget var særdeles fjernt fra å være et forsøk med liv og helse i potten. Det var et konkret utarbeidet forslag innenfor trygge rammer – trolig tryggere rammer enn ganske mye av det som er gitt tillatelse til i dag.

I dag kan vi stå tett som torskerogn på Hageland for å kjøpe pelargonia eller på Ikea for å kjøpe kommoden «Ivar».

Men vi kan ikke spille fotball med en gruppe mennesker som har et apparat rundt seg som bedre enn de aller fleste er i stand til å sikre at smittevernregler blir fulgt til fingerspissene.

Vi kan være 500 stykker blant reoler og garderober i et varemagasin, nå også 50 inne i en relativt trang sal, men ikke totalt under 200 i friluft, det antallet som er beregnet er nødvendig for å gjennomføre en toppfotballkamp forsvarlig.

Et lys i en skifergrå dag

Politikk handler i stor grad om å vurdere kost mot nytte. I idrett snakker vi gjerne om risiko opp mot gevinst. Nytten og gevinsten av at fotball kommer i gang igjen er trolig lett å undervurdere dersom en oppfatter det kun som en aktivitet for de involverte.

Det vil være grovt å feilvurdere effekten av et lys i skifergrå dager for veldig mange andre som trenger nettopp det – nettopp nå.

Winston Churchill økte budsjettene til to ting under andre verdenskrig, forsvar og kultur. Begrunnelsen var enkel: Hva skal vi ellers gå til krig for om ikke for kulturen?

Argumentene for å åpne deler av idrett og kultur, og i dette tilfellet fotball, er så mange og så sterke at de må ha gjort inntrykk selv på folk som ikke har et nært forhold til idrett. Da må det handle om motargumentene – at risikoen er for stor.

Vi som ikke er pandemieksperter – og det er de aller færreste – kan ikke definere den risikoen.

Vi vet at den ikke er null. Det er det heller ikke på Ikea, Hageland, hos frisører og fysioterapeuter.

Vi vet at det i en dansk studie er dokumentert mye mindre fysisk kontakt mellom spillere i løpet av 90 minutter enn mange har antatt. Vi vet at fotballspillere har vært blant verdens smittede, men ikke om noen av dem er blitt smittet via fotball.

I forslaget ligger premisset om testing av de involverte, og om desinfisering og klargjøring av de flatene som er en potensiell trussel.

To muligheter

Da blir mitt spørsmål: Er da forhold mellom risiko og gevinst såpass markant fordel gevinst at svaret på søknaden burde vært et ja?

Det må ikke bli et spill der konklusjonen er klar, og begrunnelsen bare trenger litt bearbeiding.

Det er to muligheter.

  1. Nå går ting bedre, vi har kontroll, da kan vi i alle fall ikke risikere at noe blusser opp igjen.
  2. Vi ser økende smitte, da må vi stramme til mer.

I så fall er det greit om kontaktidrettene vet dette.

Da kan de spare seg flere søknader til alt dette er over, i en fremtid som oppfattes ganske fjern for veldig mange. Da kan argumentene over brukes til å forme samme konklusjon, uansett hvordan viruset påvirker samfunnet.

Da er de døde som kampidretter i lang tid fremover – i alle fall så lenge et annet forhold heller ikke blir vurdert.

Det krever også klokere hjerner enn min for å forstå at mulighetene for å differensiere tiltak etter geografi så langt er avfeid som en løsning for det meste annet enn hytteliv og «søringkarantene».

Det er mulig det er gode begrunnelser for hvorfor ikke barn kan spille syv mot syv i Sandnessjøen eller Svolvær så lenge det er tilnærmet kjemisk fritt for smitte i områdene.

I så fall har jeg ikke registrert dem. Urettferdig for folk i Oslo og andre steder som ikke får samme mulighet? Nei! Trist og leit, men ikke urettferdig.

Lang og humpete vei

Argumentasjonen av verdien fotball skaper for mange er død hvis vi samtidig ikke kan argumentere for at i alle fall de steder hvor den kan utøves totalt uten risiko må det være mulig. At toppfotballen ønsker å være først innenfor fotball er naturlig. Det er ved siden av å være idrett, industri og gledesspreder for veldig mange.

Skulle den veien forbli stengt, må det imidlertid være mulig å se på andre muligheter i mindre grupper.

Veien fremover for en mulig løsning virker akkurat nå fortsatt ganske lang, bratt og humpete. Det hviler et stort ansvar på alle involverte for å finne frem snart.

De som beslutter, minister og myndigheter, gjør klokt i å erkjenne at vi er født med to ører og en munn, lytte til konstruktive innspill uten forutinntatte meninger. Idrett, frivillighet og kultur trenger ikke en minister med markant markeringsbehov akkurat nå. De trenger løsninger.

Idretten selv må forstå at kampen for å komme tilbake til normal drift handler om fortsatt å presentere forslag som er så velfunderte, gjennomarbeidede og så godt argumentert for at de til slutt blir umulig å si nei til. Ingen er tjent med personangrep mot dem som beslutter, argumenter må møtes med motargumenter.

Er det mulig å få til fortsatt?

De som håper, får feste lit til Nelson Mandelas ord: «It always seems impossible until it’s done»»