– Han har ingen argumenter. Jeg savner saklige argumenter. Hans egentlige motiv er en voldsom bitterhet for at han følte OL-medaljen hans ble nedvurdert sammenlignet med VM-gullene til Bjørn Dæhlie i ski-VM i 1997, sa Gjert Ingebrigtsen til Adresseavisen 15. mai.

Suksesstrener Gjert Ingebrigtsen og OL-vinner Vebjørn Rodal står på hver sin side i debatten foran Idrettstinget 28. til 29. mai – der Norges Friidrettsforbund vil fremme forslag om å fjerne forbudet.

Ingebrigtsen viser til Rodals uttalelser helt tilbake i 1997, der han gikk hardt ut mot nettopp Dæhlies bruk av simulert høydetrening i forkant av VM på hjemmebane.

Rodal var klar i sin tale og mente at høydehus-bruken var juks. 24 år senere gjentok Rodal sitt standpunkt om å holde på høydehus-forbudet i Norge, som har vært i kraft siden 2003, og mener i et intervju med Adresseavisen 13. mai at «hvis du velger å slåss for høydehus, så leter du etter snarveier».

– Jeg sliter med å forstå det brennende engasjementet for å oppheve forbudet når effekten – i beste fall – er helt marginal. Forskningen er ganske entydig: Hvis du skal ha en effekt på blodverdiene, må du oppholde deg i høydekammer med en varighet på mellom 15-20 timer i døgnet på simulert høyde på over 2000 meter over havet i en periode på tre til fire uker, sa Rodal til Adresseavisen.

– Fullstendig uforståelig

Årsaken til at han mener høydehus er en etisk gråsone, er fordi luften manipuleres for å gi en simulert effekt av å være i høyden.

På denne måten manipuleres kroppen, på samme måte som for eksempel ved å ta en tablett eller injisere et stoff i blodet, argumenterer han.

– Jeg registrerer at Gjert mener at jeg er bitter for noe knyttet til langrenn i 1997. Det framstår for meg som fullstendig uforståelig, sier Rodal til Adressa, på svar på Ingebrigtsens «bitter»-påstand.

Ingebrigtsen har også kalt langrennskomitéen «dobbeltmoralsk» for deres anvendelse av fluorprodukter samtidig som de holdt på sitt nei til høydehus. Han mener på sin side at å kunne simulere høydetrening hjemme i Norge vil gi hans løpesønner en fordel, spesielt når det er vanskeligere å ta seg utenlands til høydeopphold.

– Gjert Ingebrigtsen roper atskillig høyere enn Vebjørn Rodal, men jeg synes argumentasjonen til Vebjørn er sterk. Måten Gjert møter dette på, blant annet ved å si at Vebjørn er bitter, det kjøper ikke jeg. Det er en usaklig avsporing av debatten som ikke gagner noen, sier Adresseavisens kommentator Birger Løfaldli.

VG har forsøkt å kontakte Vebjørn Rodal med spørsmål om hans holdning til «høydehus», inkludert en henvendelse om å kommentere Ingebrigtsens utspill. Han har ikke besvart henvendelsene. Heller ikke Ingebrigtsen har besvart VGs seneste henvendelser.

Tilspisset

Norges idrettsforbund vedtok å forby bruk av simulert høyde i 2003. Norge er fortsatt, sammen med Italia, eneste land i verden som har forbud mot bruk av simulert høyde i idretten.

– Det er en tilspisset debatt. Jeg skjønner godt at de som driver med utholdenhetsidrett på toppnivå vil bruke høydehus, siden det er enklere. Samtidig er det et grunnleggende etisk aspekt ved denne problematikken, som gjør at man må se bredere enn de få toppidrettsutøverne, sier Løfaldli.

Løfaldli mener det er stor avstand mellom de to leirene i høydehus-debatten og lite villighet til å forstå motpartens argumenter.

Videre mener han at en av de største utfordringen til norsk idrett er økte klasseskiller i eksempelvis langrenn, og frykter det samme kan overføres til andre utholdenhetsidretter om høydehus blir tillatt.

– Da kan befolkningen få følelsen av at om man virkelig skal bli god i en utholdenhetsidrett, må man bruke høydehus. Det kan svekke følelsen av at idretten er for alle og øke avstanden mellom toppen og bredden, og føre til et potensielt klasseskille. Jeg tror norsk idrett trenger at alle kan sammenligne seg med de beste, mener han.

VG-kommentator Leif Welhaven skrev på sin side i en kommentar 15. april at «en av norsk idretts snodigste regler kan snart være moden for skraphaugen», og at det internasjonale regelverkets tolkning av høydehus gir åpning for at også Norge kan tillate bruken.