Den som vet, vil mer. Her er regjeringen i ferd med å svikte.
Den viser til helsefaglige råd.
Så kommer spørsmålene: Hva ligger bak disse rådene?
Det barn og voksne, aktive og mer passive i idrettsbevegelsen skjønner, er at det må ha vært vriene diskusjoner i regjeringen. Vi har snappet opp at Folkehelseinstituttet har vært skeptisk til mange av regjeringens tiltak. De har tvilt på effekten. Vi som i vår naivitet trodde at Folkehelseinstituttet er landets fremste eksperter på folkehelse, kan altså ha tatt feil. Direktorat og regjering har ment noe annet.
Nå sier instituttet at fotballen kan starte, men regjeringen vet bedre. Helsefaglig begrunnet.
Hvilken helsefaglig vurdering er det som likestiller idretter som er fullstendig forskjellige, også når det gjelder smittefare, og har felles smitteregler for åtteåringer og voksne eliteutøvere?
Det danner seg også at bilde av at politikerne ikke er helt klare over hvordan et breddeidrettslag utøves eller hva som kreves av forberedelser for å spille en elitekamp.
Endringer i tonen
Vi tror stemningen rundt omkring i idrettslagene kan beskrives slik: Det begynte med lojalitet og stolthet som fikk idretten, særlig mange av de største stjernene, til å ta lederroller.
Det utviklet seg til tvil når det viste seg at legitime spørsmål om når trening og konkurranser kan gjenåpnes, ble avfeid med klisjéer som ikke kunne brukes til noe.
Det nærmer seg nå et raseri hos stadig flere, det merker vi på reportasjer i aviser og TV. Vi som skriver i avisen, ser det i innboksen.
Fortsatt er det vilje igjen ute i idretten, men ikke så mye lenger.
Eksemplet i salongen
Samtidig er det lett å forstå regjeringen. De kan ikke ta noen sjanser med nasjonens helse.
Da sies det: Når frisørene kan åpne salongene og stå hele dagen bøyd over kunden, hvorfor kan ikke ungene få løpe etter ballen slik som før, en time eller to om dagen?
Idretten - på breddenivå noe av det mest demokratiske og folkelige vi har – har krav på å få høre mer enn «helsefaglig råd». Den må få vite mer om hva som skjer når, hvordan argumentene krysses når idretten diskuteres - hvorfor og hvorfor ikke.
Fordi idretten betyr så mye i et samfunn, økonomisk og helsemessig, og også for trivselen.
Men å si at livet er fattigere uten idretten, er det nesten skammelig å si, egoist!
It’s okay
Gary Lineker, engelsk fotballegende og kommentator, sier i en kommentar som må ha vært sendt hundrevis av ganger på amerikanske CNN de siste ukene - etter først å ha støttet virustiltakene: It’s okay to miss football.
Ja, det er i orden å savne idretten, og spesielt fotballen akkurat på denne årstiden. Det er kjedelig uten.
PSG – Dortmund i Champions League var en nesten fullverdig kamp på TV, uten tilskuere. Det holdt for oss.
Så blir det vanskeligere hvis koronatiltakene skal flettes inn. En meter mellom spillerne i forsvarsmuren ved frispark fra 17 meter, hehe, ingen klenging og trøyeholding i feltet ved corner, som om det vil bli fulgt, ingen svinetaklinger, godt å slippe, bare et nikk til målscoreren etter et seiersmål i sluttsekundene, nostalgisk og stilig.
Men mest komisk. Det illustrerer ganske tydelig at fotball på seniornivå er vanskelig å innpasse i koronareglene.
Løs opp!
Det hadde vært noe å diskutere ut fra, men heller ikke denne diskusjonen får fotballen, på grunn av helsefaglige råd. Og for hver gang dette uttales, får vi en følelse av arroganse fra de fire talerstolene kl. 16 om ettermiddagen.
Fotball blir det nok igjen. I år trenger vi ikke vedde på hvilke trenere som får sparken før sommerferien. Men vi kan jo prate om hvor mange klubber som går konkurs allerede før serien er i gang. En gang.