Han gir alt i duellene, snur seg og slenger ballen i nettmaskene.
Landslagets tøffing lever drømmen som håndballstjerne. Men han har måttet kjempe seg gjennom motgang og en tidlig tragedie.
Her er historien om gutten som mistet moren, fant sitt fristed og ble en idrettsstjerne.
Kreftbeskjeden
– Han var en idrettsgutt, mimrer pappa Harald Øverby.
Fotball, orientering, turn, langrenn – og håndball, selvfølgelig. Petter Øverby holdt på med litt av hvert i oppveksten på Kirkenær i Innlandet.
Og moren Mari Holtmon var på stort sett alt av kamper. «Hun var min største fan», husker håndballstjernen.
Mens unge Petter Øverby, ofte et hode høyere enn de andre, kriget og kastet på håndballbanen, gikk imidlertid familien gjennom en krise.
Petter Øverby var bare 10 år gammel da beskjeden kom: Mamma Mari hadde fått brystkreft. Det preget selvfølgelig årene som fulgte. Det kom oppløftende beskjeder og blytunge beskjeder. Men familien var opptatt av å opprettholde en viss normalitet.
Derfor reiste de på sommerferie til Finnmark i 2007. I løpet av turen tok imidlertid livene deres en ny vending.
– Verden er brutal
For i Finnmark fikk Mari Holtmon et akutt tilbakefall. Hun døde på sykehuset i Kirkenes den sommeren.
Familien gikk fra fem til fire. Petter Øverby har nemlig også en storesøster og lillebror.
– Etter at hun døde, var det jo litt unntakstilstand. Det var én mindre omsorgsperson og vi var en familie i sorg, forteller Harald Øverby.
For 15 år gamle Petter Øverby ble idretten nå viktigere enn noen gang. Han husker det som et fristed. Én uke etter at moren døde, dro han for å spille Norway Cup.
– Det å dra på trening eller kamp, det var det sikreste kortet jeg hadde til ikke å tenke på det, forklarer Petter Øverby.
– Hvordan var det å gå videre?
– Det tar jo den tiden det tar. Men samtidig stopper ikke verden opp, selv om det kan føles sånn. For alle andre går verden videre. Hvis du sitter igjen, drar verden fra deg. Man kan ikke sitte så lenge og dvele ved det. Jeg tar det opp en gang iblant og tenker på alle de fine minnene, sier Øverby.
– Verden er brutal. Du må ta deg sammen på et vis, legger han til.
Slet med motivasjonen
Øverby mener han ikke var noen barnestjerne. Mot slutten av videregående slet han faktisk med motivasjonen. På A-laget i Elverum var det fem spillere foran ham i køen. Han følte seg mett på håndballen. Det var ikke like gøy å gå på trening som før.
– Trodde du da at du skulle bli landslagsspiller?
– Nei, det trodde jeg vel ikke. Da var veien langt frem.
Et miljøskifte skulle til for å finne tilbake motivasjonen og lysten. Øverby blomstret i Bækkelaget og Nøtterøy, før han vendte tilbake til Elverum. Siden har han ikke sett seg tilbake. 30-åringen fra Kirkenær er blitt en viktig spiller i tysk Bundesliga og for landslaget.
I dag ser han tilbake på motivasjonsduppen som en fase han måtte gjennom.
– Jeg syntes det var gøy å spille kamper, men dritt å velge bort andre ting. Nå i etterkant tenker jeg ikke på de tingene jeg ikke har gjort, kun på det jeg har gjort.
– Hun hadde vært stolt
Øverby ser på Norge som en outsider i VM. En ny medalje er på ingen måte umulig. Da vil i så fall tankene gå til hun som ikke får oppleve det.
For i de store øyeblikkene i karrieren kommer moren Mari frem i hjernebarken.
– Spesielt om vi tar medalje, tenker jeg på at hun hadde vært stolt, sier Øverby.
– Er det en slags motivasjon for deg?
– Det er ikke en direkte motivasjon inn mot idretten. Hvis jeg oppnår noe, vet jeg at hun hadde vært stolt, men jeg driver ikke med dette for å gjøre noen stolt. Jeg gjør det for meg selv, men vet at familien følger med.
Veien frem til de store kampene, som en VM-kvartfinale mot Spania, har vært kronglete. Men Petter Øverby er her nå, 16 år etter tragedien som var med på å forme han.
– Har du et tips til andre som opplever dødsfall i nær familie?
– Det er veldig individuelt hvordan hver enkelt opplever det. Men det er viktig å ha et fristed. Idretten var det for meg, andre kan ha andre ting, sier Øverby.
Som legger til:
– Livet går videre, uansett hvor brutalt det er der og da.