Foto: Klaudius

Sommeren vi ble frastjålet fotballen

Sjelløse toppkamper foran tomme tribuner, og barn som stoppes fra å spille kamper mot hverandre. 2020 har lurt oss.

De første minnene jeg har av en fotballkamp jeg selv var på handler om alt annet enn det som skjedde på banen. Sommeren 1990 toppet Björn Afzelius hitlistene, Irak invaderte Kuwait og Mona Grudt solte seg i glansen som vinner av Miss Universe.

Samtidig var TIL et av Norges beste lag, og i august kom Rosenborg på besøk i det som til dags dato fortsatt er den mest sette fotballkampen i byen. Over 10.000 mennesker, inkludert undertegnede, presset seg inn på Alfheim for å se «Gutan» møte «Troillongan». Jeg husker absolutt ingenting av selve kampen, der jeg sto bak sørmålet på en nokså provisorisk tretribune. Når jeg i dag ser på høydepunktene, er det ganske utrolig om jeg så noe som helst av det som skjedde.

Derimot sitter lukten av nyslått gress, røykende folk stående tett i tett, Mydlandpølse og kaffe og ei helt spesiell stemning. Rosenborg vant 1-0, og TIL røk ut av cupen, uten at jeg kan huske at jeg var nevneverdig lei meg for det på vei hjem i den uendelig lange bilkøa ut fra de trange gatene rundt stadion.

Rune Robertsen, sportsredaktør iTromsø.

Trolig var jeg mest opptatt av å leke litt på løkka med et par billige, men kule, fotballsko kjøpt inn for året.

Siden da har jeg hatt mange sterke fotballopplevelser, både som supporter og gjennom avisjobben der jeg har vært så privilegert å kunne reise mye rundt. Og i 2020 skulle egentlig sommerkveldene fylles med EM-kamper. Elsket av mange, avskydd av noen. Akkurat denne fredagen, klokken 21.00, skulle Italia tatt imot Tyrkia i Roma for den første kampen i mesterskapet, med alt det glade vanvidd det medfører av oppmerksomhet. Jeg trenger ikke skrive hvorfor det ikke blir noe av.

Attpåtil kunne mesterskapet vært med norsk deltagelse. Klart det hadde vært stort om vi hadde kvalifisert oss. Akkurat i dag hadde det rundt kafébordene blitt spekulert i hvordan Erling Braut Haaland og Martin Ødegaard kunne lede Norge til seier mot Tsjekkia kommende mandag mot Tsjekkia. Spekulasjonene om hvordan Lars Lagerbäck skulle sette opp laget ville gått fra time til time. Kanskje hadde også jeg i skrivende stund vært på tur til Glasgow? Og neste fredag ventet England på Wembley.

I stedet har vi fått noe helt annet. Noe uten den stemningen og opplevelsen som er kjernen i fotballen. Lørdag ettermiddag skal TIL spille treningskamp mot KFUM Oslo på Alfheim. Ingen, foruten noen få journalister, får være til stede her. Og slik blir det inntil videre også i seriespillet.

For en måned siden kom gladnyheten om at tysk eliteseriefotball var tilbake. Jeg orket ikke mer enn den første omgangen av Dortmund med vår venn Haaland i spissen, mot Schalke på Blårock. Jeg forstår at det finnes dem som mener at det er bedre med fotball foran tomme tribuner, enn ingen fotball. Jeg klarer bare ikke vise den entusiasmen.

Ganske mye verre enn vi voksnes tap av opplevelser og reiser er det som har skjedd med barn og ungdom, som bokstavelig talt er satt på sidelinja når det kommer til å spille kamper. Her skal jeg på ingen måte begi meg inn på smittevernfaglige vurderinger som er tatt av kompetente folk.

Likevel kan vi konstatere at Danmark har åpnet opp for kamper mellom aldersbestemte lag, der vi i Norge kun lar eliten gjøre det samme. Jeg går ut fra at de som styrer butikken i Norge ser dit i løpet av kort tid, i et av stegene mot oppmykning av regelverket.

Om en liten uke starter Premier League, uten en eneste tilskuer. Det vil, i likhet med EM, gå kamper nesten hver dag gjennom sommeren. Liverpool vil vinne det mye etterlengtede seriegullet etter et par runder, i det som likeså gjerne kunne vært en treningskamp.

Det er noe usigelig trist over at en liten gutts første fotballminne kanskje blir en jublende Jürgen Klopp som har vunnet Premier League – med de tomme, røde stolene på Anfield i bakgrunnen.