– Det tar tid å utvikle seg innen toppidrett. Jeg tenker også at det ikke er nødvendigvis slik at det er de som er best i 13-14-årsalderen som vil bli best til slutt. Det handler om å trene godt over lang tid, samt takle litt motgang, sier Klæbo til VG.

Onsdag kveld imponerte 1996-modellene Erik Valnes og Johannes Høsflot Klæbo kraftig med å ta OL-gull i lagsprinten foran Finland og russerne. Sist vinter ble de også verdensmestere i lagsprint, mens Klæbo tok VM-gullet på sprinten i Tyskland foran Valnes.

Skrur man tiden tilbake 11 år, var duoen langt unna olympisk gulldryss. På Hovedlandsrennet i sprint 2011 for G15 (gutter 15 år) finner man Erik Valnes fra Bardufoss og Omegn IF på 14. plass.

Johannes Høsflot Klæbo fra Byåsen endte som nummer 101 (!).

– Det er de som holder ut med god trening over mange år som til slutt står på topp på seierspallen. Det er hvert fall Erik og jeg et bilde på i dag. Du kan være det største treningstalentet, selv om du blir nummer 150 i et Hovedlandsrenn, sier Klæbo.

Klæbo mener han var «sistemann ut i puberteten».

– Jeg var en liten knøtt. Men jeg har hatt fokus på tingene jeg kan gjøre noe med. Det har det vært det viktigste for meg. På den tiden var det fokus på teknikk. Det var det eneste jeg kunne bli bedre på, sier Klæbo.

Svein Berg Finnes vant den nevnte sprinten i Hovedlandsrennet i 2011. Han husker Klæbo var liten fysisk.

– Jeg visste godt hvem Johannes var på den tiden. Vi gikk skirenn mot hverandre nesten hver helg. Erik også, han var ganske god tidlig, sier Finnes.

Han synes suksessen til duoen er «kjempeartig».

– Da Johannes begynte begynte å gå fort i junioralderen, var jeg ikke overrasket at han har kommet dit han har kommet. Men jeg trodde ikke det i 2011, sier Finnes lattermildt.

– Har du noe minne av at du tenkte at Johannes og Erik kunne bli best i verden?

– Jeg husker Johannes tok enorme steg som andre- eller tredjeårsjunior. Da var han blitt en helt annen løper enn han var tidligere. Da begynte han å vinne distanserenn på junior. Men det var ikke før han var eldre junior han begynte å gå veldig fort på sprint, så jeg så kanskje ikke den komme. Johannes har en teknikk som er helt rå. Han var en trivelig og blid fyr i miljøet hele veien, sier Finnes.

– Erik var en rolig og sindig nordlending jeg husker fra Kollen-stafetten i 2011. Da hang jeg en del sammen med ham, og jeg likte typen. En veldig avslappet og rå type, forteller Finnes.

OL-GULL: Erik Valnes viste frem OL-gullet etter torsdagens medaljeseremoni. Foto: Torstein Bøe / NTB

Erik Valnes var rørt etter å ha mottatt det olympiske gullet med sin jevngamle kompis.

– Vi har møtt hverandre i skirenn siden vi var ungdommer, og det var først i 18-årsalderen Johannes begynte å blomstre. Da vant han plutselig alt, før det hadde nesten ingen hørt om han, sier Valnes til VG.

Duoen har trent og «sparret» mye for å gjøre hverandre bedre, forteller nordlendingen.

– Jeg var selv ganske høyt oppe på listene siden jeg var 13. Jeg var oppe der, uten å være en ener.

Proffsyklisten Erik Nordsæter Resell (Uno-X) gikk også det nevnte Hovedlandsrennet og var barndomskompis med Klæbo.

– Det var ikke mange år fra Hovedlandsrennet til Klæbo var i verdenstoppen. Han tok plutselig et kjempesteg. Det er litt slik det kan være med gutter i den alderen, sier Resell og peker på puberteten.

– Jeg husker veldig godt fra den alderen at han og morfaren var veldig ivrig. De har alltid gjort det grundig. Det var kanskje litt tilfeldig at det ble et kjempesteg, men de har et godt grunnlag for det, sier Resell.

IVRIG: Her er Johannes Høsflot Klæbo i hocke over et lite skihopp med morfar Kåre i bakgrunnen. Foto: Privat

Kåre Høsflot, morfar og trener for Klæbo, mener mange kan lære av barnebarnet som nå har fem OL-gull og seks VM-gull.

– Det er viktig å være tålmodig. Man har ikke hastverk med å bli god. Ingen vet hvem som har det største talentet i ung alder. Jeg håper at resultatlisten fra Hovedlandsrennet i 2011 er til inspirasjon for unge idrettsutøvere, sier Høsflot.

Nå omtales Klæbo som verdens beste rent teknisk på ski. Det skyldes i stor grad treningstimene fra ungdomsårene.

– Etter hvert som jeg har kunne vokst til og klart å bli sterkere, har ting kommet litt mer naturlig. Så tror jeg tålmodighet har vært viktig, sier Klæbo.

Elisabeth Høsflot Klæbo var trener for Johannes i ung alder i Byåsen og synes temaet er viktig.

– Vi må ikke tro at den som vinner i ung alder nødvendigvis vil bli best i voksen alder. Alt for mange slutter innen idretten for tidlig. Det er de med tålmodighet som vinner i det lange løp.Vi må passe oss for det å dyrke barnestjerner. Det kan ha mange uheldige konsekvenser, sier mor Klæbo.