Helle Sofie Sagøy var en av Norges hetere medaljekandidater før fjorårets Paralympics i Tokyo. Også hun hadde høye forventninger til seg selv, kanskje for høye. Det var første gang badminton var på programmet i et Paralympics, og den Kristiansand-bosatte spilleren fra Klæbu i Trøndelag hadde tenkt på nettopp det hver dag siden det ble klart.
– Så står du plutselig der i Tokyo og skal spille kamp, med 20 kameraer rundt deg. Man vil prestere. Det betyr alt der og da, forteller Sagøy i dag.
Først tapte hun mot en sterk motstander i semifinalen. Så røk medaljen etter flere ukarakteristiske feil i bronsefinalen.
– Jeg tror jeg bare satte et veldig høyt press på meg selv. Jeg ble stresset og fikk en slags frykt som gjorde at jeg var mer redd for å tape, istedenfor å ville vinne og utføre oppgavene jeg hadde fått tildelt.
I starten av november var følelsene snudd på hodet. Igjen var Sagøy i Tokyo, men denne gangen var det med gullmedalje rundt halsen. Hun hadde nettopp vunnet VM-finalen mot Haruka Fujino.
Bak bragden ligger en historie om hvordan man overvinner seg selv.
– Som en mor nummer to
Når Sagøy er på konkurranse og trening er nesten alltid to andre personer med: landslagstrener Sonja Wåland og hennes datter Marlene Sophie, som er Sagøys sparringspartner.
Latteren sitter løst de tre imellom. Tilliten mellom trener og utøver er stor. Det har hjulpet Sagøy med å håndtere den mentale biten av spillet.
– Sonja er som en mor nummer to. Vi har et åpent forhold og snakker på inn- og utpust sammen, sier Sagøy.
Etter Paralympics har de hatt et tydelig fokus på at 24-åringen skal ha rett spenningsnivå. De har jobbet med mentaltrener og snakket mye om alt Sagøy kan gjøre for å bli mindre nervøs helt fra 12 timer før kampstart.
– Jeg tror bevisstheten rundt det hele har hjulpet henne med å få et bedre forhold til nervene, sier Sonja Wåland.
Leter etter balansen
For Sagøy hjelper å fokusere på andre ting enn bare kampen. Det kan for eksempel være å høre på en spesiell type musikk. Nå legger hun ikke lenger det tunge forventningspresset på seg selv. Nå tør hun å det gøy og våger å gjøre feil.
Sagøy vant VM i sin klasse også i 2015, men siden har parabadminton utviklet seg voldsomt. Mange nye, sterke konkurrenter er kommet til. Sånn sett smaker den siste VM-triumfen enda bedre. Det mentale arbeidet ga gevinst. Hun hadde godfølelsen før finalen. Da hun kom til hallen, var hun giret og klar. Nervene hadde vært verre før semifinalen, men det hjalp å tenke på at uansett hva som skjedde i den, så hadde hun vært med hele veien.
Hun tror alle i toppidretten kan kjenne på å ha for høye forventninger til seg selv.
– Om man tar badminton, er det et veldig mentalt spill. Det går mye på psyken. Som treneren sier, så sitter alt i hodet. Da gjelder det å finne den riktige balansen, sier VM-vinneren.
Fagkonsulent Erik Hofseth ved Olympiatoppen er blant dem som har hjulpet Sagøy. Han har doktorgrad i idrettspsykologi.
– Det perfekte eksisterer ikke, men jaktes av mange. Når man jakter noe som ikke eksisterer, er man dømt til skuffelse, sier han på generelt grunnlag og fortsetter:
– Fremfor å jage det perfekte lønner det seg å lære å elske prosessen med å perfeksjonere. Altså at man optimaliserer seg selv og ferdighetene sine og samtidig aksepterer at man aldri kommer helt i mål. Men man blir bedre.
– Må ta eierskap
Men hvorfor kan egentlig forventningspresset bli så hemmende? Hofseth forklarer at de som jakter på perfeksjon, kan havne i en situasjon der man føyer seg for noen idealer som opprinnelig ikke er sine egne, men som man ukritisk plukker fra omgivelsene.
– Dette hemmer prestasjonen fordi de mister kontroll over den. Uansett hva de gjør, så er det ikke godt nok. I tillegg får motivasjonen og selvilliten dårlig næring, fordi det blir mye «jeg må/bør og «jeg må ikke/kan ikke», fremfor at man får ekte opplevelser av at man vil og kan. Kanskje verst er det at identiteten og selvfølelsen deres lever under prestasjonens nåde. Der er man også sårbar for andres meninger, som igjen gjør at det er vanskelig å utvikle seg og utforske grensene og ferdighetene sine, siden det å «feile» ikke er lov, sier Hofseth.
Han oppfordrer alle han jobber med, til å ta eierskap til egne forventninger. De må selv definere hva som egentlig er «bra». For å gjøre det må de finne ut hvilke kriterier de skal evaluere prestasjon og treningsarbeid ut ifra, før en økt eller konkurranse. Ettterpå aktiviteten må det evalueres.
– Hvis man rammer inn økten/konkurransen på den måten, er du nesten dømt til å lære og utvikle deg.
Anbefalinger til mannen og kvinnen i gata
Utøvere som opplever prestasjonsangst og skam, får flere verktøy å bruke. Disse varierer ut ifra både personens og aktivitetens egenart:
Utøvere kan bruke ressurspersoner som trenere til å «låse opp» den mentale prestasjonsevnen.
Pusteteknikker
Man kan ha forberedt svært situasjonsspesifikke arbeidsoppgaver. Disse kan være rettesnorer når åresset er som størst.
Hofseth mener mental trening er viktig for alle som ønsker å få ut potensialet sitt, også dem som ikke driver med idrett.
– For disse er det avgjørende og vite hvordan de selv «virker» i sin egen prosess og hvordan de skal justere seg inn når de sporer litt av. Dette er også viktig for alle som kjenner at de har mye å tape, og kjenner at de lider under presset som yrket eller personen deres medfører.
Hofseth anbefaler at man analyserer hva som kreves av en selv mentalt i ulike situasjoner på jobb. Så kan man måle ferdighetene sine opp mot de kravene.
– I de situasjonene du har passende, naturlige psykologiske responser og ferdigheter, så må du bruke disse for det de er verdt. I situasjonene der du ikke løser de mentale kravene og oppgavene så godt, må du trene på å bli bedre. Nå finnes det mange gode bøker man kan lese for å bli inspirert til å komme i gang med en slik prosess. Eller så kan man finne seg en kvalifisert hjelper.