Karsten Warholm retter på skyggeluen, lener seg over det lille møtebordet og bruker fem ord på å forklare hvorfor han og trener Leif Olav Alnes tilsynelatende aldri går lei av hverandre.
I syv år har de brukt åtte timer om dagen på å gjøre hverandre gode. I syv år har det opplevd kontinuerlig fremgang nesten uten en eneste krangel.
Med tydelig stemme forklarer Warholm:
– Vi bygger et felles livsverk.
En kamp mot klokken
Verdensmester to ganger. Olympisk mester. To verdensrekorder. EM-gull. 22 strake konkurranser på 400 meter hekk uten å tape. Rangert som den beste friidrettsutøveren i verden i 2021 uavhengig av øvelse. Kontinuerlig fremgang siden Warholm og Alnes i august 2015 startet det daglige samarbeidet i hovedstaden.
Først den siste halvannen måneden har duoen opplevd noe som minner om motgang, lårskaden som gjorde at VM-deltagelsen i Eugene ble en kamp mot klokken.
Men nå er 26-åringen på plass i den lille VM-byen på USAs vestkyst, med innledende heat på 400 meter hekk sent lørdag kveld norsk tid.
Warholm jakter sitt tredje strake VM-gull på 400 meter hekk.
– Vi har gjort noen tester, og jeg føler meg ganske trygg på at vi er nær 100 prosent, bekreftet Warholm da han møtte de internasjonale mediene rett før VM-start.
Åtte timer hver dag
Snakker du om Warholm, er det vrient å unngå trener Alnes’ navn. Snakker du om Alnes, er det umulig ikke å nevne Warholm.
De er norsk idretts sterkeste radarpar, og de har vært det i noen år allerede.
De har ikke tall på hvor mange timer de har jobbet sammen, bortsett fra at det er fryktelig mange.
– Vi kan møtes på trening klokken 10.00, trekk gjerne fra et kvarter fordi jeg kommer for sent. Og så trener vi til 18-tiden. Vi reiser hjem og ringes igjen i 22-tiden. Da snakker vi i 45 minutter til én time på telefon. Vi gjør også intervjuer og reklamejobber sammen. Og på søndager møtes vi til restitusjonsbad i boblebadet hjemme hos Leif. Jeg tipper vi er sammen syv-åtte timer i snitt hver dag, sier Warholm.
Etter noen sekunders tenkepause, fastslår han:
– Jeg kan ikke huske sist vi ikke snakket sammen en dag.
Forvirret gutt i Oslo
Hekkeløperen flyttet til Oslo i august 2015 etter fullført videregående skole. Han bodde i kollektiv med to kamerater fra Ulsteinvik. Men det var en forvirret 19-åring som forsøkte å gjøre seg kjent i hovedstaden.
Han skjønte ingenting av hverken biltrafikk, T-bane, trikk eller buss.
– Derfor kom Leif og hentet meg. Vi kjørte sammen til og fra trening hver dag. Han var kul sånn, erkjenner Warholm.
– Det første året når en flytter ut av redet er det farligste. Det er da alle vaner skal lages og alle uvaner skal unngås. Jeg sa til Karsten: «Jeg har hengt opp en lapp på alle brune pubene i hele byen. Det var en tusenlapp i finnerlønn hvis noen kunne si at du var der. Jeg har lagt igjen telefonnummeret mitt så de kan ringe meg». Men det var jo bare tull, ler Alnes.
De første dagene, ukene og månedene formet duoens samarbeid. Warholm erkjenner at de daglige bilturene var viktige.
– Når jeg trener åtte timer hver dag, bør jeg bruke de 10–15 minuttene i bilen til å lytte. Samtalene i bilen var ikke noe mindre viktig enn økten etterpå. Fordi du planter en drøm om hva som er mulig. Ikke kun gjennom de samtalene, en må jo trene også. Du kan ikke løpe ut på Bislett med killermentalitet og slå verdensrekorden uten å ha trent. Men det er kombinasjonen av treningen og samtalene som har vært gull, forklarer Warholm.
Har aldri klikket
Dagene de ikke møtes fysisk i løpet av et kalenderår, kan telles på én hånd. Under juleferie er de ikke sammen, men de snakker likevel mye på telefon sammen.
– Noen tenker kanskje at det virker sinnssykt. Men jeg tenker heller at dette har åpenbart fungert. Det er ikke mange personer du kan tilbringe så mye tid sammen med. Det må fungere relasjonsmessig. Hvis det ikke hadde gjort det, ville jeg klikket.
– Er det noen ganger du har vært i nærheten av å klikke?
– Nei, men Leif er en underlig kar. De gangene jeg blir forbannet, handler det ikke om han. Som idrettsutøver blir du frustrert, og da sier du noe du kanskje ikke bør si. De fleste vil respondere ved å angripe tilbake. Men Leif gjør jo aldri det. Hvordan skal jeg respondere på det da? Derfor har det aldri eskalert.
Warholm tror alle konflikter er et resultat summen av små gnisninger.
– Vi har aldri blandet inn stoltheten i diskusjonene. Vi har en velfungerende overensstemmelse om at en diskusjon kun handler om å få det beste utfallet, ikke at han eller jeg skal vinne diskusjonen. Det er ikke fordi jeg er en stor mann, for jeg kverulerer ofte med folk.
– Hvordan greier dere å bevare forholdet, dyrke utøver-trenerrelasjonen?
– Ved å kommunisere. Hvis du feier problemet under teppet, blir det til slutt veldig lavt under taket, sier Alnes.
– Den metaforen er veldig bra når jeg tenker over det, nikker Warholm.
Ikke styrt av følelser
Alnes bruker forholdet mellom en sjef og en ansatt som eksempel. En dag kaller sjefen den ansatte inn på kontoret for en irettesettelse.
– Hvis du starter med å si tre ting som imponerer med den andre, det er det, og det er det, og så ser du at vedkommende blir fornøyd. Det må være reelle ting som han kjenner seg igjen i, og til slutt kommer guarden ned. Da sier du: «Det er en ting jeg vil at du skal bli bedre på. Jeg vet ikke om det ligger hos meg, hos oss eller hos deg. Men hvordan ser du på det, er det et problem?». Da er det ikke et veldig stort angrep, og da kan den andre si: «Det var ikke jeg klar over, jeg skjønner at jeg har skuffet deg og meg selv, dette må jeg gjøre noe med». Stopper du der, så er det bra. Men hvis du da sier: «Mens jeg først har deg her på kontoret, jeg har tre andre saker jeg vil ta med deg». Da går du fra å være positivt innstilt til korreksen, til å være drittsekk. Så måten å kommunisere på, finne den beste løsningen, er utrolig viktig. Det er lett at det går galt når følelsene styrer. Når demningen først har sprukket, gjelder det at det er lite vann i den.
Warholm mener at alt har «klikket» på det personlige plan mellom ham og treneren.
– Det skjedde før vi ble gode. Husk at dette ikke bare er en interesse vi har. Folk møtes for å spille squash en gang i uken, vi bygger et felles livsverk. Noen er avhengige av å ha flere utøvere for å bruke sin kompetanse, vi trenger hverandres kompetanse. Vi har anerkjent det og jobber ut fra det. Og det er nok en av våres styrker, mener sunnmøringen.
– Det oppstår slitasje i de fleste forhold, det ville ikke vært unormalt om dere opplevde det etter seks-syv år. Hvordan skal forholdet vare i seks-syv år til?
– Jeg tror at i alle menneskelige relasjoner er kommunikasjon ufattelig viktig, det er også viktig å unngå for mye fornektelse. Som Bibelen sier: «Det er mye lettere å få øye på flisa i naboens øye, enn bjelken i ditt eget». Det er et utrolig godt utsagn. Når du kjører bil og ser alle idiotene som kjører på feil side, bør det kanskje slå deg at det er venstrekjøring her. Hvis alle du møter er idioter, bør du kikke deg i speilet, anbefaler Alnes.
– Når ble du sist gang sint på Karsten?
– Det kan jeg ikke huske. Sint? Jeg prøver å unngå å bli sint.
– Men at de bruser litt i blodet?
– Ufattelig lite, egentlig.
– Når ble du lei av treneren sist gang, Karsten?
– Jeg har ikke vært skikkelig lei. Men som idrettsutøver har du av og til dårlige treninger, du er ikke like happy hver dag. Men det er ikke vår relasjons skyld. Jeg skylder aldri på han for dårlige resultater. Hvis jeg har gjort noe jeg ikke burde dagen før trening, kan jeg ikke legge det på Leif.
Ansvar og raushet
Alnes mener det er viktig å ta ansvar for sin egen rolle. Er det noe i livet en aldri vil angre på, så er det raushet.
– Likskjortene har ikke lommer, men noen mennesker oppfører seg som om dem skulle være full av lommer. Du kjenner ikke folk før du har arvet sammen med dem. Alle er jo ikke enearvinger, billedlegger Alnes.
Warholm har tjent adskillige millioner kroner på sponsorer, premiepenger og startpenger. Han gir bort en voksen sum til trener Alnes, fordi dette er deres felles prosjekt.
Duoen vil ikke snakke om summer, men det skal være betydelig.
– Jeg har aldri spurt om ei krone, men han har vært utrolig raus med meg. Det setter jeg voldsomt pris på. Jeg forventet ikke betaling av ham, sier Alnes.
– Jeg har aldri vært i tvil. Om du må fikse noe hjemme og trenger hjelp, må du betale. Hvis du ser på resultatene vi har oppnådd, så er de en konsekvens av Leif som trener. De resultatene er den beste investeringen jeg har gjort. I vår idrett er det utøverne som blir betalt, men det er ikke utøverne alene som står for resultatene. Vi må begge vinne på dette. Jeg ønsker å beholde denne kompetansen gjennom hele karrieren. Det ville vært kjipt om noen kom for å kjøpe hans kompetanse, innrømmer Warholm.
– Det har allerede vært noen spede forsøk på det, humrer Alnes fra den andre enden av bordet.
Så bryter begge ut i latter. Igjen.