Lars Tjærnås mener fotballen og elitedirektør Lise Klaveness gjorde det eneste riktige. Lars Tjærnås mener fotballen og elitedirektør Lise Klaveness gjorde det eneste riktige. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix

Tjærnås: «Fotballen gjorde det eneste riktige»

KOMMENTAR: Gode løsninger kommer alltid som et resultat av én av to ting: At viljen til å finne dem er stor nok, eller trykket hvis de uteblir er enda større. Når norsk fotball igjen får lov å ta første steg tilbake mot en viss normalitet, skyldes det en kombinasjon av begge.

Diskusjonen om å gjenåpne elitefotball sto en stund i fare for å bli en lite vakker parodi. En kulturminister i kryssild, der påstander om at fotballen ønsket å snike i køen, beskyldninger om hersketeknikker og stadige forsvarstaler om hans egne bragder innenfor idrett var bare noen av ingrediensene.

Samtidig meldte stadig flere aktører seg på politisk. Om det skyldtes et genuint ønske om å hjelpe idretten, eller et like genuint ønske om å score billige politiske poenger vet de bare selv. Parallelt med dette ble utålmodigheten såpass markant hos stadig flere innenfor fotballen at et par verbale sklitaklinger med knottene i knehøyde rammet en minister som uansett motiver har alt å vinne politisk på å finne løsninger som tjener de han er satt til å forvalte.

Summen av dette gjorde at alt lett kunne gått i vranglås og nøkkelen kastet i en grøft. Når det ikke skjedde, tilfaller æren etter alt å dømme flere.

Konstruktiv tenkning

Fotballen selv, med dyktige Lise Klaveness i spissen, gjorde det eneste riktige. Det kunne vært fristende å henfalle til en form for apati mot en fiende som en lang stund virket på grensen til uovervinnelig. I stedet laget de sammen med klubbene en mal som var såpass velfundert og konstruktiv at gevinsten kjentes større enn risikoen for dem som skulle si ja eller nei. Det er god kriseledelse.

Det ble litt enklere fordi i krise vokser det ofte frem allianser, de beste av dem skjer når mennesker med vidsyn møtes. Det var fantastisk å høre håndballpresident Kåre Geir Lio etter at flere idretter møtte kulturministeren tirsdag, og samme minister hadde forsøkt å formidle at alle skulle behandles helt likt. Svaret var enkelt, men samtidig fullt av kløkt: Vi aksepterer fullt ut at fotballen går først nå. De skulle tross alt ha startet sesongen sin. Dessuten er de størst, og favner bredest.

Sånn snakker en klok leder. Er det noe denne krisen har vist oss, er det nemlig at vi er utrolig mye sterkere sammen enn hver for oss. Idretten trenger mer enn noen gang felles strategier så fri for misunnelse som mulig for å legge plasterlapper på sår som kommer til å trenge lang tid på å gro. Dette uansett om samfunnet nå – heldigvis- våger noen få steg på veien mot en normalitet vi alle lengter etter.

Fotballekspert Lars Tjærnås. Fotballekspert Lars Tjærnås. Foto: Borgen Ørn E

Den første av mange kamper

Tillater vi oss en idrettsmetafor er nemlig åpning for at toppfotballen kan rulle igjen bare den første av mange kamper gjennom en lang sesong, og seieren satt langt inne. Det gjenstår mange matcher før pokalen kan heves over hodet. Det oppnår en aldri hvis ulike idretter skal settes opp mot hverandre. Det må være en selvfølge at en i stedet for sneversynt misunnelse heller gleder seg over hvert eneste lille musesteg på veien tilbake, at Bislett Games finner løsning, at sykkel snart kan arrangere temporitt, bordtennis kan lage en enkel turnering – og alt annet.

Det viktigste neste steget handler nemlig om de som trenger det aller mest.

Mistet mye

Hva idretten betyr for barn og unge er det like mange svar på som det er aktører. Felles for mange av svarene er imidlertid to ord: Enormt mye!

Altfor mange mistet altfor mye da idretten som konkurransearena forsvant. At den er tilbake som treningsarena for en stor del av dem hjelper noe. Noe! Men neste steg må handle om å gi de titusener av barn, den gruppen «alle» er enige om at utgjør den minste smitterisikoen, idretten sin tilbake også som kamparena der det er mulig. Det haster for de vi bør være mest bekymret for, de mest sårbare, de som bruker idretten som sin kanskje eneste arena der de opplever mestring og sosial aksept. Vi skylder dem å ikke lage neste steg til samme uverdige krangel som åpning av fotball en stund var i ferd med å bli. De er alt for viktige til det.

Det kom signaler om lemping på de strenge restriksjonene barneidretten har levd med. Gruppene øker i antall fra fem til 20 og det kan bli lov med litt kontakt i de største ballidrettene. Det er fint, men det er kampene ungene lengter aller mest etter. Det bør bli et naturlig neste steg.

Kvinnene starter neppe samtidig som herrene

Det åpnes også for at Toppserien for kvinner kan starte samtidig som Eliteserien for menn. Det skjer trolig ikke. Det kan virke rart i en land der likestilling heldigvis er en sentral verdi. Likevel er det akkurat i dette tilfellet noen gode grunner til at starttidspunktet kan bli ulikt.

Toppfotball for herrer har et støtteapparat medisinsk som gjør at de kan forvalte muligheten de er blitt gitt så forsvarlig som mulig innenfor smittevernreglene. Dessuten er de en industri. Stor industri. Det handler om mange arbeidsplasser og store verdier. De skaper også størst inntekter via medieavtalen, noe som i neste omgang kommer hele fotballen til nytte.

I mellomtiden bør det grønne lyset fotballen nå har fått forvaltes klokt av fotballen selv. Stikkordene er fleksibilitet og respekt.

Fleksibilitet trenger neppe noen større begrunnelse. Veldig mye av dets om skal skje er annerledes og uprøvd. Selve spillet er identisk, men rammene totalt forskjellige fra det alle er vant med. Dette handler ikke om det enkelte kritikere aldri får nok av å nevne: noen rike og bortskjemte unge menn som nå får privilegier.

Dette handler om noen på stort sett alle måter alminnelige unge menn som nå skal få utøve yrket sitt igjen, men hvor noen sikkert er usikre og kanskje til og med bekymret for hva som venter. Da må alle rundt påse tre ganger ekstra at rammene er som de skal være for å gjøre det så trygt som mulig.

Marit Clausen og resten av spillerne i Toppserien får muligheten til å spille igjen samtidig som Eliteserien. Det er imidlertid ikke sikkert at de faktisk får gjort det. Marit Clausen og resten av spillerne i Toppserien får muligheten til å spille igjen samtidig som Eliteserien. Det er imidlertid ikke sikkert at de faktisk får gjort det. Foto: Christine Schefte

Respekt

I det ligger det andre stikkordet: respekten. Når fotballen starter igjen, kommer de til å bli fulgt nøye fra veldig mange som er mindre interesserte i innsidepasninger enn at de opptrer som gode rollemodeller på alle måter. Det siste norsk fotball trenger er å «breie seg» på vegne av andre. Det er neppe noen stor fare heller. Til det har den for mange kloke ledere, i tillegg til at den har kjent på kroppen hvor mye den har å miste.

Fotball må få lov til å være fotball, ellers kan den like gjerne holdes stengt. Vi må få diskutere så busta fyker om dommeravgjørelser, ufint spill og det meste annet uten å beskyldes for sneversyn av den grunn. Men overordnet må være å vise gleden over å få lov til være en del av normalitet igjen og kjenne stoltheten av å kunne bety mye for mange.

Savnet etter de følelsene har vært enorm for mange disse snodige ukene. Nå har de fått en dato å forholde seg til. Sola titter frem etter skybruddet som rammet idretten, kulturen og frivilligheten den rare torsdagen i mars. Håp er blitt til tro. Det går mot lysere tider.