Hun døde i Ålesund i november i fjor, av en overdose GHB. Det var hennes fjerde overdose på kort tid.
Verdens overdosedag markeres hvert år den 31. august. I år er første gang Rune Øvstedal markerer Verdens overdosedag, for i fjor på denne dagen var Eirin fremdeles i live.
Eirin Renate Øvstedal ble 22 år.
Ønsker å bidra
— Det er fint å være her. Dette er en positiv markering, selv om bakgrunnen for at mange av oss er her er vond og sår, sier han.
— Vi som er pårørende kjenner oss igjen i hverandres historier. For meg har det vært spesielt inspirerende å snakke med Frode Tafjord som har en ganske lik historie som min, og som klarer å bruke den historien til noe mer, for å prøve å hjelpe andre, gjennom stiftelsen han har opprettet i datterens navn.
— Jeg har også lyst til å bidra, om det så er i det små, og i kveld er jeg her. Det var godt å få tenne et lys, sier Øvstedal.
Er det en ting han gjerne skulle ha forandret på, så er det den strenge taushetsplikten som ansatte i helsevesen og rusomsorg er bundet av:
— Som far tenker jeg mye på hva jeg kunne ha gjort mer, men så lenge barnet ditt er over 18 år er du som forelder skjermet fra å få vite veldig mye. Også min datter var flink til å skjule hvor rusavhengig hun var. Vi skjønte det ikke før hun ikke var mer, sier han.
Sterke historier
Statistikken forteller om rundt 260 overdosedødsfall i Norge årlig.
Dette er tredje året på rad at overdosedagen markeres med et åpent arrangementet i Ålesund, og i år var det rundt 100 som kom.
Det andre lyset ble tent for alle pårørende og berørte.
I Ålesund fikk de høre Hege Beate Brekkes sterke historie om sitt eget rusavhengige liv, som endte med at hun mistet omsorgen for egne barn. Brekke er opprinnelig fra Trandal, men bor nå i Molde og er rusfri, og igjen en tilstedeværende mor for sine barn.
— Det viktigste for meg med denne dagen er håpet. I dag vet jeg at håpet alltid finnes. Det så jeg ikke da jeg hadde mistet alt. Jeg var heldig som traff mennesker som så meg da jeg trengte det aller mest, sier hun.
Rusen tar alt
For hun måtte helt til bunns først. Foran publikum fortalte hun om tida da hun trodde hun hadde kontroll, selv om dagene startet med å dra «en stripe» på badet før hun, som andre mødre, laget matpakker og vekket ungene.
— Rusen ga meg det jeg ville ha. Trodde jeg. Rusen ga selvtillit og var en sorgbærer. Rusen fungerte slik at jeg ble glad i meg. Rusen gir deg alt til du er avhengig. Så begynner den å ta og ta, til den til slutt tar livet ditt.
Hun kan ennå se det for seg, de sju små fotavtrykkene i snøen etter sønnen hennes den dagen han ble hentet av barnevernet.
Nå har Brekke vært rusfri i seks år, og hun ble mor igjen for fire år siden.
Hun tente det tredje lyset denne kvelden, for håpet.
Alle er mer enn du ser
— Det finnes ingen fasit for hvordan en skal komme seg ut av rusavhengighet eller hvordan pårørende skal klare å takle sin situasjon, men felles for oss alle er at vi må få være mennesker. En rusavhengig er alltid mye mer enn det. Selv er jeg mange ting, jeg er både mamma, datter og venn. I tillegg er jeg en tidligere rusavhengig, sier Brekke.
— Det finnes mye fordommer, som at rusavhengige har valgt det selv. Men det finnes alltid en mer nyansert sannhet. Bak hver eneste handling et menneske gjør, finnes det en grunn.
— Alle mennesker tar valg ut fra sitt ståsted. Hvis vi prøver å se hele mennesket hos hver enkelt vi møter, har vi kommet langt i å kunne være den krykken som det menneske kanskje trenger akkurat da, sier hun.
