Ålesund kommune må stramme inn livreima kraftig, og innbyggerne blir invitert på både krisekost og spleiselag. Budsjetthøsten vil bli smertefull for politikerne, men det er innbyggerne som må betale prisen.

Etter at rådmannen la fram sitt forslag til budsjett denne uka, skal politikerne nå kna videre på det fram til formannskapets behandling om ei drøy uke. To uker senere skal budsjettet bankes gjennom i bystyret. Og over det hele svever Fylkesmannen.

Vegen fram vil bli preget av knallharde kamper, både på den politiske arenaen og i media. Politiske motstandere vil vekselvis legge skylden på hverandre og kjempe for å hindre enkeltkutt. Samtidig vil pressgrupper trykke på for å bevare tilbud eller slåss mot økte kostnader.

Ålesund rykket i høst ned til spill i ROBEK-ligaen. Nedrykket skjedde etter nær fire år med minus på drifta og et stadig økende underskudd. Dette har vært en glideflukt over i uføret, mer enn resultat av enkeltstående hendelser eller vedtak.

Befolkningsvekst, flere eldre innbyggere og enkeltstående statlige reformer som barnehagereformen og samhandlingsreformen har bidratt negativt. På toppen av dette har kommunen fått økte lønns- og pensjonskostnader og inntektssvikt.

Drevet av egne ambisjoner, statlige krav og ønsker og krav fra innbyggerne har politikerne strukket strikken, preget av kuttvegring og stor vilje til å ta risiko. I sum har dette gitt press både på utgifter og investeringer.

Mye av investeringene i sårt tiltrengt bygningsmasse innen skole, idrett, pleie og ny rådhusfasade er lånefinansiert. I tillegg til at det gir høyere finanskostnader, ligger gjelda som en tikkende bombe på nær 4,5 milliarder som kan gå av med et brak om rentene går opp.

Nå er det tid for nøysomhet og kutt. Bibliotekfilialen på Moa er på ny i faresonen, grunnbemanninga i barnehagene kan bli redusert og dagtilbudet for rus kan bli stengt. I tillegg får svært mange av enhetene ikke den veksten i rammene som trengs, og må nedbemanne for å dekke inn kommende lønns- og kostnadsvekst.

Opposisjonen kan til en viss grad kan skylde på flertallet for denne situasjonen. Flertallet kan i sin tur skylde på staten. Men et slikt svarteperspill er det bare innbyggerne som taper på i det lange løp. Byens politikere må ta et felles ansvar for å løse krisa og styre skuta inn i et smulere økonomisk farvann. Ingen kan i lengda bruke mer penger enn det som kommer inn.

Det betyr at politikerne må samle seg om en ny kurs der forbruket er justert etter inntektene, og framtidige investeringer tar høyde for at renta både vil og kan stige. Det må kuttes på drift, og selv om noe kan kompenseres med effektiviseringer og smartere løsninger, vil det gå ut over totaliteten og kvaliteten på kommunale tjenester.

Upopulære beslutninger må til, og de må politikerne i Ålesund tåle å ta i fellesskap. Uten at de klarer å si nei til noe, vil de heller ikke få kraft til sikre innbyggerne gode oppvekstvilkår, eldreomsorg, barneverntjenester eller et rus- og psykiatritilbud nå og i framtida.