Forslaget om å etablere et akuttmottak for inntil 500 flyktninger i storhallen på Volsdalsberga i Ålesund har fått mange til å engasjere seg. Det er ikke uventet. Reaksjonene er mange, og spennet mellom dem er stort. Det er heller ikke uventet.
Asylpolitikk og innvandring er en sak mange har meninger om. Noen reagerer på at vi tar imot altfor mange asylsøkere, mens andre mener at vi kunne vist mer hjerterom. En slik debatt er viktig. Et høyt engasjement er både forståelig og akseptabelt så lenge den er saklig, og ikke har innslag av hatefulle ytringer.
Les også: Trenger mer tid for bestemme seg i forhold til asylmottak
Ikke optimalt
Det er mer enn en god grunn til å stille spørsmål ved om det er en god løsning å innlosjere 500 personer i en idrettshall. Det er minst 500 grunner. Det er 500 personer som skal stues sammen i køyesenger på et relativt begrenset område. Sjøl om det er snakk om en kortere akuttplassering på inntil 10 dager, er ikke dette det mest optimale.
Så har vi hensynet til de som i dag bruker hallen til trening og turneringer. Noen står i fare for å miste et treningstilbud, og det er sjølsagt heller ikke bra. Mange reagerer, og barnas treningstider og idrettslags planer om fotballturneringer blir satt opp mot behovet for å gi flyktninger tak over hodet.
Dette bør kunne løses, men det er rett å se på hvordan dette kan løses før det blir tatt i en beslutning. Og det er ikke gunstig om dette gir grunnlag for konflikt og motsetninger rundt et mottakssenter for flyktninger.
Følg Sunnmørsposten debatt på Facebook!
Ekstraordinært
Vi er i en ekstraordinær situasjon. Økningen i antallet asylsøkere i Norge har vært svært stor de siste månedene. I fjor tok vi imot drøyt 11.000 asylsøkere. Det tallet er allerede mer enn doblet. Dersom prognosene fra regjeringen slår til, kan vi se mer enn en tredobling før året er omme.
Vi kan ikke stikke hodet i sanden og si at vi ikke vil ta imot disse som nå trenger tak over hodet. De er her allerede, og flere vil komme. Vi er forpliktet av internasjonale konvensjoner til å ta imot mennesker som ber om asyl, og som samfunn og medmennesker er vi forpliktet til å gi dem en verdig behandling. Det handler om å ta vare på medmenneskene våre, og det handler om de verdier dette samfunnet er bygd på.
Men en så bratt vekst i antallet asylsøkere, krever ekstraordinære tiltak. Det er allerede etablert et mottakssenter i tidligere forretningslokaler i Råde i Østfold med kapasitet til å ta huse 1.000 mennesker. Inne i lokalene står teltene på rekke og rad, og minner mest av alt om en flyktningleir i utkanten av et katastrofeområde eller en brakke i en rekruttleir i en amerikansk militærkomedie.
Optimalt? Neppe. Akseptabelt som en akutt løsning? Kanskje. Justisminister Anders Anundsen trekker i alle fram dette senteret som et eksempel på hva regjeringen har klart å få til. «Vi er ikke trollmenn, men jeg synes vi har fått gjort utrolig mye på svært kort tid», sa han i et intervju nylig.
Tilsvarende er det et mottakssenter i Sør-Varanger med kapasitet til å ta imot 600, og det jobbes med å opprette mottak landet over. I Tromsø er det planer om å etablere mottak for 1.200 flyktninger på skip ved kai. Havnevesenet har allerede gitt klarsignal.
Vår tur
Tomme skoler, forretningsbygg, hoteller, nedlagte sjukeheimer og brakkerigger til industribedrifter blir tatt i bruk eller vurderes tatt i bruk. Det blir gjort en stor innsats landet over, og det er åpenbart at også vi på Sunnmøre må trå til.
I Finnmark er nå kapasiteten sprengt. Også mottakssenteret i Råde er fullt etter etableringen i midten av oktober. Et slikt mottakssenter i Ålesund er et forsøk på å spre denne dugnaden utover i landet. 500 flyktninger er ikke mange i en by med over 40.000 innbyggere. Mange små lokalsamfunn rundt om i landet har langt flere boende i asylmottak, relativt sett – uten at det byr på store problemer.
Ålesund liker å regne seg som rundt landets 10. største byområde, og er på topp 20 blant landets kommuner – begge målt i folketall. Da er det åpenbart at Ålesund lokalt må sette seg i førersetet for å finne løsninger, og vi kan ikke vente at dette er noe alle andre skal løse.
Vi er nødt til å få til mye på kort tid. Vi er nødt til å takle utfordringene og vi må tenke utradisjonelt. Det vil kreve noe av oss. Det vil kreve noe av oss som samfunn og det vil kreve noe av oss som enkeltmennesker. Det er en jobb vi bør kunne klare.
Sjølsagt er det lov å være uenig i dette. Det er lov til å både være motstander av å ta imot flyktninger, og det er lov til å være urolige for konsekvensene. Vi kan likevel ikke stikke hodet i sanden og ønske at utfordringen ikke eksisterer. De som er kommet til landet er her, og de som i framtida ber om asyl er vi pliktige til å ta oss av til søknadene deres er avgjort.
Dette er vi alle nødt til å forholde oss til. Vi kan være uenige, og det kan vi gi uttrykk for, men ikke med hatefulle ytringer.