Også i denne saka kjemper den stadig omstridte kulturministeren i motvind. Allerede før høringen blir sendt ut over nyttår er det klart at hun vil slite med å få flertall i Stortinget.
KrF har ikke uventet funnet sammen med de rød-grønne, og sier bastant nei til mer søndagshandel. Heller ikke Venstre er klare til å hestehandle for å gi regjeringspartiene flertall for en nasjonal åpningstidsreform. Alt tyder derfor på at Widvey vil gå på en smell.
Spørsmålet er hva konsekvensen av denne smellen blir. Venstre sitter igjen med nøkkelen til en løsning for mindretallsregjeringen. Det kan gi et upraktisk, uoversiktlig og uhåndterlig kompromiss.
Venstre er i motsetning til de rødgrønne partiene og KrF ikke motstandere av å la kassaapparatene klinge i kapp med kirkeklokkene, de vil bare ikke ha en landsomfattende reform. Venstre ønsker at dette skal kunne bestemmes lokalt.
Om dette er så langt Regjeringen klarer å komme i Stortinget, kan vi altså få et lappeteppe av åpningstidsordninger. Trolig vil store kommuner med blått flertall åpne for full søndagshandel, mens små kommuner og kommuner med rødgrønt flertall vil ha stengte dører.
Sjølsagt kan man dyrke næringsfrihet og si at markedet vil ordne opp om det ikke er noe stort behov for mer søndagshandel. På samme vis kan man vise til at søndagsåpne butikker fungerer greit i mange andre land.
Dette er teori. I praksis vil markedet neppe regulere antallet søndagsåpne butikker på annen måte enn at det betyr kroken på døra for butikker med stram økonomi, mer ugunstig arbeidstid for de ansatte og dyrere varer.
Venstres løsning med å gi kommunestyrene makta til å bestemme, endrer ikke vesentlig på dette. Erna Solberg har tidligere omtalt dette som en del av en frihetsrevolusjon, men statsministeren mangler massenes støtte for denne revolusjonen.
Meningsmålingene viser stor motstand i folket. Derfor er det uforståelig at hun kjører fram denne saka med så stor kraft og hast.