La det være sagt med en gang: ler du, eller har du ledd av Klypa, vil du gjøre det denne gangen også. Du kan slutte å lese her. Det er ingenting radikalt annerledes som gjør at du vil gå skuffet hjem fra «Klypa: med prostata mot stjernene». Men det er heller ingenting her som vil skaffe ørstingen nye fans.

Klypa, eller Thomas Ryste, bygger sin humor på tre grunnsteiner: fargerike dialektuttrykk, lokalkoloritt i form av karikerte typer, og vulgariteter, da gjerne underlivshumor (ikke i seg selv ment negativt). Ja, for ikke å glemme roping. For Ryste, i rollen som ferjemannen Kjell «Kjellen» Bigset har gjort ropehumor til en kunstform.

I denne nye forestillingen gjør han – og medhjelper Ørjan Liavåg – oss den tjeneste å dempe skrikingen. Kjellen har nemlig gått i terapi hos sin nye kjæreste, som han har møtt på Tinder. Han driver aggressjonsmestring. Og dermed har vi også forestillingens røde tråd. Kjellen er forelsket, og prøver å tilpasse seg en kjæreste med helt andre preferanser enn bråkebøtta fra Ørsta.

Ideen gir spillerom for mange poenger om by og bygdeliv. Det er fint å se forsøket på å lage en spenningskurve, et drama som binder vitsene sammen. For forestillingen er stort sett det: Thomas Ryste alene på scenen som forteller, og forteller. En slags standup i karakter, altså. Og der er han på sitt beste, når han kjører skrønemakerstilen med vulgære historier. Det er langt svakere når han prøver seg på den typen hverdagsbetraktninger som den aller enkleste formen for standup gjerne tyr til (at alle drikker kaffe latte på Grünerløkka, for eksempel.)For her er forestillingens problem, som blir synlig omtrent midtveis og ut, etter en nokså kostelig historie om Kjellens prostataundersøkelse. Både humoren og dialektuttrykkene går litt på tomgang.

Karakteren Palle, råneren, som nå har dratt på sydenferie, faller gjennom i et rotete nummer. Lydteknikeren fra Nordøyane, visstnok et nytt bekjentskap for Klypa-kjennere, bidrar med noen friske øyeblikk, men når han har sagt «løddebølt» ti ganger er det bare ikke like morsomt lenger. Man kan så visst humre av vitser om det norske hyttelivet og utedasser, og hvor store myggene er på vidda, og at alle i Oslo har skjegg og bare drikker smoothie. For meg er det bare ikke 420-kronersnivå, som er det billettene koster.