Nederlandske «Kråkeungen» er en slags tragedie med et barn i hovedrollen. Den innadvente, fantasifulle 10-åringen Jojo leker mye for seg selv, mens han venter på at hans mor, som er musiker og på turne i USA, skal komme hjem. Jojo bor med sin far , som har et temperament han har problemer med å hanskes med. Det hender at hans slår lille Jojo. En dag finner Jojo en forkommen kråkeunge som blir hans sårt trengte venn i ensomheten.
Den nederlandske regissøren Koole skal ha heder fordi den tar opp vanskelige tema som død, sorg og ensomhet. Å se barn mishandles på film er tøft for de fleste, meg inkludert. Under et par scener tok jeg meg selv i å tenke: "Her burde Barnevernet grepet inn". Man får i alle fall håpe at det ikke er for mange der ute som har en far som Jojo.
Stilen og tempoet i filmen minner om østeuropeiske filmer fra 1970-tallet. «Kråkeungen» har poetiske dybder og spennende symbolikk. Filmen har fått 11-årsgrense, og jeg vil faktsik frårade barn under grensen å se «Kråkeungen».