Det er mørkt, dystert og stemningsfylt. En blanding av Muse, Madrugada, Radiohead og Sigurd Rós svever ut av høyttalerne i Musikkbingen på Ellingsøya. Med en vokalist som utseendemessig minner mest om en salig blanding av Ian Curtis og tidlig David Bowie, men som vokalmessig minner mest om The Cures Robert Smith, har Cashmere Factory en klar og tydelig fremtoning.
– Sjangermessig har vi alltid vært tiltrukket av det eksperimentelle innenfor rockemusikk, og vi har prøvd ut nesten alt, men det er først de siste to årene vi har funnet en sound vi virkelig liker, forteller bassist Daniel Nesje.
– Den er mer minimalistisk og enkel, tilføyer vokalist Fredrik Nordvik.
Hamskifte
Nesje forteller videre at bandet på mange måter har gjennomgått et aldri så lite hamskifte. Det siste året har to nye medlemmer kommet inn, noe han og bandet mener har gjort at alt plutselig klaffet, både musikalsk og sosialt.
– Vi har hatt stor fokus på å skape nytt materiale, for å reflektere det skiftet vi har gått gjennom både med tanke på sound, image og besetning, sier Nesje.
Siden de startet i 2009 har bandet gjennomgått en rekke utskiftninger – for mange til å ramse opp. Men det var først da bandet i 2013 ga ut EP’n «Way Where» at de for alvor gikk fra å være et vanlig småband som tok opp låtene sine med opptaker til å bli et mer studioorientert orkester med en klar musikalsk retning.
Hektisk
Bandet meddeler at de siste månedene har vært svært hektiske. Det nyeste medlemmet, Mathias Kjelstadli på trommer, startet først i juni, og det var bare to uker hvor alle bandets medlemmer var hjemme samtidig.
– Vi hadde øvingsøkter på minst fire timer med intens spilling hver eneste dag i to uker, forteller Oscar Remøy Fugelsnes. – Men nå er vi klare!