Det suste svakt i salen da fylkesmann Lodve Solholm i Møre og Romsdal fortalte at dagens tall var sju. Et stort antall ordførere rådmenn hadde møtt fram, noen med spente forventninger, andre med en smule frykt. Og Solholm innfridde for begge.

Han var sammen med sin kollega i Hedemark sistemann ut. Etter å ha sett hva andre fylkesmenn hadde foreslått, var det mange som mente at de ante cirka hva som kom. Noen trodde til og med at de visste.

Men Solholm var modigere enn de fleste hadde ventet. Dette er definitivt ett av de mest radikale forslagene fra fylkesmennene. Innstillingen som går videre til departementet er altså at 36 kommuner i Møre og Romsdal bør bli til sju.

Dette står fast, sjøl om Solholm også legger fram et mindre ambisiøst forslag, en plan B der han «bare» reduserer antallet kommuner til 16.

Fortsatt er dette radikalt. Plan B inneholder nemlig bare forslag om en enkelt kommunesammenslåing som baserer seg helt og fullt på frivillighet – Eide og Fræna. Resten av de nye kommunene han foreslår innebærer at en eller flere kommuner må i seng med en eller flere partnere som de allerede har avvist.

I tillegg får Rindal reisepass til Trøndelag, Hornindal blir ønsket velkommen inn fra benken og seks kommuner får fortsette aleine en stund til.

En forutsetning for å få dette forslaget gjennom er enten en overbevisende overtalelsesjobb eller omfattende bruk av grad av tvang.

I tilfelle noen fortsatt skulle være i tvil: Fylkesmannen har bare levert sin innstilling, på oppdrag fra Regjeringen etter et mandat som er forankret i Stortinget. Men det er Stortinget som avgjør, og de vil også se på hva kommunene sjøl ønsker.

Dagens stortingsflertall sier klart nei til bruk av tvang – i alle fall som en hovedregel. Og det er også lite som tyder på at partier som Arbeiderpartiet vil droppe landsmøtevedtak om frivillighet inn mot et nytt stortingsvalg der sekken allerede er tung og motbakken bratt nok som den er.

Konklusjonen for mange er derfor at dette er et slag i løse lufta. Aukra-ordfører Bernhard Riksfjord var blant dem som tok lett på det, og mente at det var «lettere å slå sammen Norge og Sverige» enn å få gjennom dette forslaget.

Men ikke alle er like skråsikre. Prosessen er ikke ferdig med dette, eller som Solholm sa i sin presentasjon: «Den vil rulle videre». Det må også folkevalgte i kommunene forholde seg til.

Et nei trenger ikke å bli respektert i evighet, sjøl om folkemeninga er aldri så rungende. Fram til jul ligger Sanners økonomiske gulrøtter i buffeen, og etter mandagen var enkelte ordførere usikre.

Skulle de sitte stille i båten, eller ta årene fatt for sjøl å bestemme kursen videre? Alternativt: Kan de ellers risikere å havne i tvangsekteskap med den frieren de liker minst?

Nei, kommunereformen er ingen «Lekestue».